Hvor var dere da?

I det siste har mange av mine facebookvenner postet denne teksten.

Hver gang jeg ser den, fylles øynene med tårer -og en tomhet og savn fyller meg.



Hvor var disse personene da en jente på 6 år lå med lyset på , døra åpen og fingrene i ørene for å stenge både virkeligheten og mareritt på avstand?

Hvor var dere da 12-åringen satt på rommet i stummende mørket. Med tårene rennende sakte mens hun forestilte seg at hun tilhørte en av bilene som kjørte forbi. De trygge boksene som rullet der ute i natten. Så nært, men likevel så fjern?

Hvor var dere da klassekameraten sparket henne med full kraft i skolegården og skrek: "du er så JÆVLIG STYGG!"

Hvor var dere da den knyttneven kom susende og knuste brillene til 21-åringen? -briller knuses ikke når man snubler ut av bildøra skjønner dere. Det var bare jug!

Hvor var dere da hun ble tvunget til å utføre sine "ekteskapelige plikter" med sammenbitte tenner og armene beskyttende rundt den 6 uker gamle babyen sin?

Hvor var dere da 34-åringen satt under trappa i kjelleren. I mørket. Med tårer stille rennende. Omfavnet seg selv og hvisket stille ut i det sorte ingenting: "Jeg er flink! Jeg kan noe! Jeg er ikke dum. Jeg er ikke verdiløs"

Hvor var dere hver eneste, jævlige, angstfulle dag i 35 år?

Antagelig var dere der. Kanskje hadde dere lyttet. Hvis hun hadde sagt noe. Men det gjorde hun ikke.

Så derfor er det ikke sikkert at det hjelper å sette en fin tekst på statusen sin. Kanskje man må se seg om. Kanskje du må lete. Se bak fasaden for å finne den som trenger deg.

Som den kollegaen som så. Han som så på 36-åringen en mandag morgen og sa: "Men hvordan har du det egentlig?"

-den 36 åringen som fremstod så sprudlende, blid og full av latter.. Og plutselig var det rom for å si: "Jeg har det faktisk ikke bra i det hele tatt"

Og den lange lange ferden mot en rolig hverdag begynte. Etter 36 år.

Du mener det godt. Når du klipper og limer den teksten. Det er jeg sikker på. Bare ikke bruk det som en sovepute.

En tekst på en vegg, rettet mot alle, sier ikke så mye. Snille øyne som setter seg sammen med deg, ser deg inn i øynene og sier: -Hvordan har du det EGENTLIG? Kan endre ett liv!

Tindereventyret

"Svein 45"
Hmm.. Han så bra ut.
*trykk på bildet*
-Ingen tekst?
Næh, han går i bosset,
Sveip venstre

"Erik 52"
Hmm..han er visst en motorsykkel. .
*trykk på bildet*
-eller så er han en solnedgang, en rar hund eller..En motorsykkel til.
Næh, jeg ser ikke etter en motorsykkel
Han går også i bosset
Sveip til venstre

"Xxx55" Oy shit. Det er sjefen. Til venstre som om jeg har brent meg på fingrene 🙊✋

"Gunnar 43"
Han har vaskebrettmage..
Men ellers ikke noe ansik til.
Inget ansikt, ingen hjerne antagelig. .
Næh, jeg ser ikke etter vaskebrett uten hjerne
I bosset med deg
Sveip til venstre.

"Julio 43"
Hmm.. Han var jo fin..😍
*trykk på bildet*
Han jobber i Madrid, ja..
Turist.
Til venstre med deg, vakre Julio😢😢

"Per 45"
Æh.. Han så veldig rar ut.
Litt nysgjerrig på hva han skriver om seg selv.
*trykk på bildet*
-åneeeeeeei jeg sveipet det opp.
*Du har gitt Per en superlike*
"Facepalm* 🙈

"Tore 45"
Hey, han så koselig ut.
*trykk på bildet*
Han har faktisk bilder av seg selv
Fin tekst, ser etter det samme som meg
Bor 20km unna.
Kanskje jeg kan bli kjent med han?
Ja.
Sveipe til høyre.
Bingo.
*Du har en match*
Kult.
"Tore 45" liker meg også
"Del dette med vennene dine" foreslår Tinder.
Eh, nei, der går grensa assa..

*Du har fått en melding*
-sier Tinder.
Kult.
Det er "Tore 45"
Hva har han på hjertet mon tro?
"Hei" sier "Tore 45"
Hmm.. ok..
"Hei" svarer Rina 48. Og fortsetter.
"Så hyggelig at du tok kontakt"
.
.
.
-og det var det siste jeg hørte fra "Tore 45"

Jaja, her er der bare å fortsette å sveipe..

"Nils 49" er tydeligvis 2 kamerater..
Iallfall er det bilde av 2 stk..
*trykke på bildet*
Hmm.. Han er tydeligvis enten 2 kamerater, en gjeng på slalomski eller... Enda en solnedgang ja..
Næh, jeg trenger bare én. . 😂
Og selv omed det har vært lite solnedganger i Bergen i det siste, går han i bosset.
Til venstre med kameratene

"Morten 39"
Kjekk fyr. Liten jente på 2 år på bilde nr 3. .
Nær, jeg er ferdig med småbarn.
Venstre

"Erik42"
Kjekk fyr. Fine bilder.
Interessant profiltekst.
Tydeligvis en hjerne her også.
Til høyre med deg.
"Erik 42" synes visst ikke det samme om meg.
Ingen match der.

"Cato 51"
Han er en blomsterbukett.
Eller ett håndjern. . Eller en naken dame..
Også er han gift på jakt etter spenning. .
Jeg er spennende jeg,
Men ikke for ansiktsløse, gifte fyrer
Venstre

Sånn går nå dagene
Venstre
Venstre
Høyre
Høyre
MATCH!

"Roar43" spør om jeg har snapchat
Jada, det har jeg.
Det viser seg at "Roar43" bare ville ha noen hotte bilder å sovne til..
Sorry, "Roar43"
Prøv Pornhub. .

"Frank53" har en felles interesse med meg..
*Få Nidars Soho tilbake i sjonoladehyllene *
-Fint å ha noe å snakke om.. 😂

"Espen40" ser ut som 60 og sitter i sofaen med helsetrøye på..
Den må jeg dele med venninnene mine på snapchat.
-Så ler vi litt. Og får dårlig samvittighet. .

Runar, Kåre, Lars og Arne og... Synes ungene er så viktige at de passer å brukes som profilbilde på en datingside. .
Til venstre med hele rulkla😃

Noen tar kontakt.
Og siden jeg er godt oppdratt
Svarer jeg alle.
Men om alt du kan si er:
"Hei"
"Skjer?"
"Ja"
"Nei"
-detter jeg fort av..

Noen prater jeg masse med
Og plutselig er de borte.
Vitsen med det da?

Noen treffer jeg.
Innimellom føles det sånn;
"Oh, shit. Han kan umulig ha brukt bilde av seg selv i profilen "

Andre ganger føles det sånn:
"For en hyggelig fyr"

Noen avtaler å møte og avlyser 5 minutter før

Noen avtaler møte og dukker aldri opp.

Noen spør :
Bor du alene?
-Nei, jeg bor med 3 av ungene mine, svarer jeg
*match fjernet* 😂

Noen spør:
Hva ser du etter da?
-i ett anfall av humoristisk sans svarer jeg med en gif av en dame i diger brudekjole
*match fjernet*

-eller jeg treffer på en med samme humor som meg som faktisk tar spøken og vi spinner videre på den 😉

Sånn går nok dagan. .

Så sitter jeg her da.. og lunkent sveiper til høyre og venstre
Ler litt av "Geir38" eller "Nils47 "
Kjenner at jeg ikke bryr meg så innmari mye
Og mens jeg sitter her og smiler, ler, blir interessert, forundret og gjør bittelitt narr..
-Sitter kanskje "Olav52" og tar screenshot av profilen til "Rina48" mens han leende sender der til en kamerat til skrekk og advarsel over hvor mye rart som finnes på Tinder.. 😍😜😎 #Tinder #datingsider #dating #singel

Jeg må slutte å løpe for andre

Jeg driver å løper
-hakke noe løpekropp, sier dem som har greie på det
Men jeg løper nå likevel jeg da

Det har jeg gjort sånn av og på de siste årene
Løping er supert for min mentale helse!
Når jeg løper, så har jeg det bra
Når jeg sitter i sofaen og kjenner på alt det som er vondt..
-da har jeg det ikke så bra!

Lenge sa jeg at jeg bare løp for meg selv
-at jeg ikke betalte for å løpe

Så skjedde det det at noen utfordret meg
til å løpe halvmaraton i Bergen i 2015
De skulle til og med betale startkontigenten for meg
-og så skulle de stille med heiagjeng, toppløse fyrer, egne t-skjorter
og sjampangj i mål..

Så hadde jeg ett mål for treningen
Og da jeg kom i mål etter å ha gjennomført mine livs første
21.1 km sammenhengende..
Så var det ikke så viktig at regnet pøste ned
at det var dritkaldt
At alle de som skulle heie på meg var redusert til 1 tapper dame
som hadde frosset seg gjennom regnet helt til jeg kom i mål
At sjampanjen ikke flommet
At jeg hadde løpt 7 minutter saktere enn målet..

Jeg hadde fått en utfordring
Tatt den
Og gjennomført med relativt glans

Jeg ble bitt av basillen
Jeg fortsatte med halvmaratontreningsprogrammet
Jeg løp og løp, farten ble bedre og jeg ble mindre

Året etter løp jeg nok en gang i Bergen
og tiden var rundt regna ett kvarter kjappere enn sist..

Så slutta jeg å løpe for min egen del
Løpingen ble ikke min medisin
Sakte men sikkert ble det noe jeg måtte gjøre..
Jeg vill bli bedre, men kroppen spilte ikke på lag!

Da jeg løp halvmaraton i Knarvik i fjor høst, klikka kroppen helt
Knærne ville ikke, jeg måtte gå masse på slutten
Tiden ble det sakteste jeg har løpt.
Følelsen da jeg kom i mål var bare;
MØKKADAG
Ingen triumf, ingen god følelse.

Hvorfor det da?
Fordi jeg ikke var blitt bedre?
Fordi jeg ikke kunne skryte over å ha løpt fort?

Utover høsten skjedde det veldig mye rart med kroppen min.
Både psykisk og fysisk
For hver gang jeg hadde noen dager eller uker jeg ikke kunne løpe
Ble det vanskeligere å komme igang igjen
Fordi treningsplanen ble vanskeligere å følge
Fordi det jeg gjorde bare for meg, ble noe jeg måtte gjøre..

Etter at jeg i påsken helte flere liter kokende vann over bena mine
har løping blitt vanskeligere
Fortsatt gjør det vondt i låret når jeg løper langt

Jeg løp halvmaraton for meg selv i juni
Bare for å ha gjort det!
Det var JÆVLIG vondt!
Jeg var stolt over å ha gjennomført.
Den var for meg, bare for meg.
Men selv da, så jeg på tiden
Den var enda dårligere enn første gang jeg løp
Og etter en stund følte jeg meg bare skuffet..
Lei meg for at jeg ikke var blitt bedre, men dårligere på disse 2 årene.

Jeg har meldt meg på en halvmaraton til
Det er om 4 uker
Jeg skal gjennomføre den

Men så skal jeg ikke melde meg på flere løp

Jeg skal finne tilbake til løpegleden
Uten treningsprogram og mål
Uten å tenke på at jeg må bli raskere, bedre, flinkere..

Jeg tror det er "flink pike" syndromet jeg lider av!

Av en eller annen grunn er det viktig for meg
-at folk synes jeg er flink!

Men det viktigste er jo at jeg har det bra!
Og jeg har ikke vært flink til å passe på meg selv

Til syvende og sist er det faktisk jeg som er viktigst i mitt liv!

Jeg skal løpe fordi løping gjør noe bra for MEG!
Jeg kan gjerne inspirere
Jeg skal løpe det jeg har lyst til den dagen, fordi det føles bra
-ikke fordi treningsplanen sier at jeg skal

Og om jeg aldri blir kjappere, så betyr det INGENTING!

Jeg mistet det viktigste av synet en gang i fjor

Jeg glemte at jeg løper for min egen del
Fordi selve løpingen får meg til å ha det bra!
Fordi når jeg løper kan jeg løpe fra noe
Når jeg løper føler jeg meg bra!

Men når jeg skal sammenligne meg med andre,
prøve å slå tider og stadig bli bedre..
Da mister jeg det egentlige målet av synet

Sånn er det for meg.

Nå har jeg bestemt meg

Og det føles veldig bra!

Jeg nekter å glemme de gode stundene

Det er så lett å huske det som var vondt
Det enkleste
-ville vært å bare legge ett teppe av mørke og skygge
over de årene og legge de langt bak i hjernen ett sted
Bak der med tornebuskene, inni de svarte skyene
skjult av gråstein og bitterhet.


Men det er snakk om 16 år av mitt liv
Ungene mine sin barndom
og en stor del av mine første voksenår.

Jeg kan ikke bare radere vekk de årene
Ikke bare for min egne del, men for ungene.

Jeg skylder de å huske det gode i barndommen deres
Huske de lyse stundene

Huske hvor glade vi var
sammen
Hver gang vi så vårt nyfødte barn for første gang

Huske bilturer på ferie
Hvor vi gav ungene 10 øre per sau de så da vi skulle kjøre hele dagen
Den lørdagskvelden vi satt i stua sammen
4 unger satt i sofaen, med ansiktet full av sjokolade vi knapt hadde hatt råd til
-da vi så på hverandre og sa:
"samme hvor lite penger vi har, har vi alltid en rikdom i disse 4 ungene"

Det er faktisk ikke så lett.
Jeg kjenner en klo i hjertet mitt når jeg skriver
En mørk sky som hvisker i øret mitt:
"for hver fine ting var det faktisk 50 vonde"

Og ja, det var sikkert det
Men jeg dytter skyen vekk
Kloen har tak i hjertet mitt, men jeg vil
jeg vil jeg vil

Jeg vil huske de gode tingene også
Jeg nekter å la skyen og kloen vinne!

Det skylder jeg meg selv

Jeg vil fortsette å prøve å finne frem til de fine stundene
Fortelle ungene fine historier fra barndommen
Huske latteren og gleden

Det skylder jeg ungene

For den sorte skyen
bitterhet og hat
Har ingen god funksjon

Jeg kan ikke tilgi deg

Ikke fordi jeg ikke kunne gjort det
-men du har ikke bedt om tilgivelse

Jeg nekter likevel å kun huske det vonde

For det var lyse stunder også

Og vi fortjener alle å huske lyset!

Var det sånn det skulle bli?

Hva vil du bli når du blir stor da?
-du har sikker hørt det
Du har sikker sagt det selv
Barn med tindrende øyne forsikres om at de kan bli akkurat det de vil
Bare de ønsker det og jobber for det

Bilderesultat for what do you want to be when you grow up

Jeg ville bli lege.
-Vis meg ett lite barn som svarer: Jeg vil gjerne bli saksbehandler i NAV når jeg blir stor...
(bortsett fra min datter... Hun skulle jobbe på kontoret sammen med mamma
Hun fant til og med en plass på pulten min hvor vi kunne sette hennes pc.
Hun skulle bare bli voksen først.
-Nå er hun 20, men av en eller annen grunn har drømmene hennes endret seg...)
(sorry. En digresjon..)


Så ville jeg bli sykepleier ( for leger må visst være gode i matte..)
Sykepleiere var så snille og trygge
Men så ville jeg ikke jobbe i helgene og sånt

Så da ble det juss
Greit det!
Bare jeg ble NOE!
 

For mest av alt skulle jeg bestemme over mitt eget liv
Jeg skulle ha ett stort hus, hage, båt, barn og en snill ektemann!

Jeg fikk iallfall barn!
-og det faktisk verdens beste.

Men hva skjedde med det andre?
Det er absolutt ingenting i livet mitt som er som jeg trodde det skulle bli.
Jeg har aldri eid mitt eget hus, aldri eid en bil som er nyere enn 15 år,
det nærmeste jeg kommer en båt er.. at jeg kan låne en kano fra speideren...
(og det skal man ikke kimse av altså) 
Og uten hus,ingen hage
(når jeg tenker meg om kan jeg også låne en lavo av speideren..så hus og båtdrømmen kan muligens sies
å ha blitt sånn hundrededels oppfylt..)

Det skulle være flott å være voksen
Istedenfor ble det en ganske lang periode mye verre enn å være barn.

Jeg skulle bestemme over mitt eget liv
Istedenfor kom det noen og bestemte over meg

Jeg skulle jobbe og tjene penger -og det gjorde jeg faktisk
Jeg visste bare ikke at de pengene jeg tjente skulle gå til å forsørge noen jeg ikke hadde satt til verden selv
Som syntes jeg passet som boksesekk både fysisk og psykisk
-og som synes det å jobbe var unødvendig om det ikke var kjempegodt betalt og at pc spill, lekebiler og tobakk var basisvarer som måtte handles før melk og brød..
(aner jeg en bitter tone der? hmm..antagelig.. eller kanskje mer spydig. sorry igjen..)

Bilderesultat for human used as boxingbag

Jeg skulle bli voksen, fri og trygg
-men noen stjal det fra meg
1 person stjal det fra meg.

Og om ikke barndommen var noe lykkeland, ble det faktisk tusen ganger verre da jeg ble voksen og kunne "bestemme selv"
Men det skjedde.

Så  tenker jeg tilbake på lille Rina som drømte om å være lege med hus og hage og en båt.

 
Jeg glad hun ikke visste hvilken vei hun skulle gå de neste 40 årene
Hvor mange kronglete stier hun skulle forsere, fjell hun skulle klatre,
-hvor mange stormer hun skulle gjennom, kamper hun skulle kjempe.
Hvor mye blod og tårer hun skulle miste
hvor mange søvnløse netter hun skulle gjennom
Hvor mange sår hun skulle pleie
Hvor mange ganger hun skulle måtte pakke alle tingene sine og flytte til ett nytt sted
-fordi hun aldri fikk noe som var hennes 

Heldigvis visste hun ikke det, der hun lå og drømte om hva hun skulle bli når hun ble voksen
For da ville hun kanskje gitt opp?
Da ville hun kanskje sluttet å puste den gangen..


Da ville hun kanskje ikke gått ut på den veien hun gikk
Og endt opp her, 40 år senere
På ett kjøkkenbord, med 3 knekkebrød med egg og hvitost på
Med radioen står på i bakgrunn

Ikke som lege, sykepleier eller sjef
Ikke i ett eget hus
Men som en dame bare.
Som vet at det ikke er viktig hvor mye du eier
-men hvordan du er mot andre mennesker

Som akkurat i dag er litt stolt av seg selv
-for hun har vært hos legen og øvd seg på å være sint
Og klart det!
Klart å være sint på den som fortjente det

Så livet blir ikke alltid som man tenker som barn
Jeg skulle bli en rik lykkelig lege
Istedenfor sitter jeg her og er en fattig jurist,
-men er lykkelig
fordi jeg ett øyeblikk før i dag - inne på kontoret til legen min
klarte å bli noe jeg ikke har klart hele livet:
Jeg ble SINT! :-)

Heia meg og heia livet!Bilderesultat for angry and happy

 

 

 

#ptsd #sint #hverdagsliv 

 

Ble du redd for meg?

Jeg er singel
Har vært det noen år
Sånn on and off på en måte 

Noen ganger tenker jeg at det er ingen som vil ha meg
Andre ganger tenker jeg at jeg ikke vil ha noen 
 

Noen ganger savner jeg noen å være sammen med, dele livet med
Andre ganger er jeg lykkelig over å kunne bestemme fritt over mitt eget liv

Jeg har hatt noen gode opplevelser og noen dårlige opplevelser
Mennesker har kommet og gått i livet mitt 

I ett par år har jeg i grunnen hatt nok med livet, ungene og det å være mamma

Men innimellom får jeg ett "ras" om at jeg må prøve å finne han
Den mannen i mitt liv, liksom.
Drømmemannen.

Bilderesultat for looking for love

På jobben er det mest damer, så der er det ikke mye action
(fine damer altså, for all del! Er veldig glad i mange av de.. :-) )
Fritidsinteressen min er speideren..og der er de voksne lederne gift..med veldig greie damer
Ungene er blitt så store, så det å skulle levere og hente de hos venner med kjekke single fedre
-det faller også bort...

Yay yay, da er det nettdating da! 
Der er det ganske mye rart. Og litt gøy.
Jeg skulle så gjerne sagt at det flommer over av meldinger
Djiis.. jeg har ikke tid til å svare alle en gang..
-jo, jeg har tid. Det er ikke såå mange som skriver til meg...
Men det er da noen, heldigvis. 
Ellers hadde det gått på selvfølelsen løs her på alvor..
Jeg skal ikke plage dere med å fortelle om alle de som viser seg å være gift
-De som bare vil ha sex (hey, men hvem vil ikke ha det, forresten..? ) 
-De som bare kan svare/spørre med ett ord, eller hvis de er i det pratsomme hjørnet;
en setning med kanskje 3 ord i...
-De som starter aller første samtale med å si at jeg har fine pupper...
-De som spør hva jeg ser etter... Og som freaker helt ut og blokkerer meg når jeg i ett anfall
av humoristisk sans legger ut ett bilde av en dame i brudekjole...

 Bilderesultat for men afraid of bride

Men det jeg SKAL plage deg med er han som virket ganske perfekt
Som sendte meg en melding i innboksen på en sånn dateside.
Han bodde på andre siden av fjellet 
-de pleier jeg egentlig ikke å ønske å svare..
for "bare en times flytur" er faktisk ganske vanskelig å få til å funke
(og ja, jeg vet. Jeg har hatt kjærester på østlandet, trøndelag og til og med i NORDSverige...) 

Men ok. Det var noe, så vi begynte å prate
Veldig hyggelig. Som en av ganske få fikk han tlf nummeret mitt
Etterhvert ble vi venner på facebook også 
Han var ganske "stor i ord"
Det var mye hjerter og blomster og sånn i de meldingene.... 
Som forøvrig kom ganske ofte
Han snakket om å ta en tur til Bergen
Det hadde vært hyggelig, ikke sant?
Treffes "face to face" - ikke bare ord på en skjerm

Så en kveld snakket vi på telefonen 
Jeg jobber jo bare 2 dager  i uken 
I tillegg så løper jeg ganske mye
Men han visste at det var pga sykdom at jeg ikke jobbet mer.
I løpet av samtalen spurte han hva som var grunnen til at jeg ikke jobbet hver dag?

Og jeg er den jeg er. 
Så jeg svarte at jeg hadde PTSD. 
At livet hadde gitt meg en trøkk, men at jeg funker veldig bra
Jeg lo litt og fortalte litt om hva det var uten å utbrodere alt for mye
Det ble litt stille i den andre enden.. 


Jeg kunne sagt noe annet. 
Jeg kunne sagt at jeg var arbeidsledig...
Jeg kunne sagt at jeg hadde en eller annen fysisk sykdom..
Men jeg gjorde ikke det 
For jeg er den jeg er

Og jeg er faktisk en veldig oppegående person!

Dagen etter tok det lang tid før jeg fikk svar på meldingen..
De neste dagene ble det mindre og mindre....
Etter 3 dager kom det:
-Jeg tror vi må avslutte denne flørten, avstanden er for stor for meg!

AVSTAND?
Seriøst? 
Kunne du ikke funnet på noe bedre?
Bergen har ikke flyttet seg de siste dagene..
Avstanden har vært der hele tiden... 
Kunne du ikke vært ærlig?
"Jeg tror vi må avslutte denne flørten jeg.
Det at du har en psykisk diagnose skremmer vettet av meg 
For jeg er en feiging"
-Eller noe..

Bilderesultat for I am a coward
Sorry..bare måtte..hehe

For selvfølgelig var det det:
Jeg er ikke dum

Jeg vil bare du skal vite at jeg er ett av de sterkeste menneskene jeg kjenner
Faktisk!
Jeg har oppdratt 4 barn stort sett alene 
Jeg har vært gjennom stormer andre får vondt av å drømme om, men jeg står fortsatt oppreist!
Jeg har levd i veldig mange år i noe som jeg ikke unner noen menneske
Likevel er jeg faktisk som regel i godt humør
Jeg ler mer enn jeg gråter
Jeg er empatisk og omsorgsfull

Noen ganger orker jeg ikke like mye som andre
Jeg vil helst sitte bakerst på bussen så ingen er bak meg
Noen ganger får jeg panikk når jeg er i en folkemengde
Noen ganger får jeg ikke sove om natten fordi det er noen der som skal ta meg
-men det er bare jeg som merker det!
jeg kan ikke dra på fest hver helg, det klarer jeg ikke 
Jeg må følge rutinene mine
Noen ganger er kroppen min tung og hele livet er sirup
Men det er inni meg 
-de rundt meg merker ikke så mye til det

Bilderesultat for sleepless afraid

Jeg er ikke perfekt
Men hvem er det?
Jeg er meg.
Like gal som deg, like normal som deg

Bilderesultat for crazy people

Ble du redd for det, er du ikke den rette for meg


Nå hadde jeg planlagt en kjempefin avslutning her
Noen bevingede ord som sammenfattet alt jeg har skrevet til nå
Så du sitter igjen med en god følelse og er glad du gadd å lese hele innlegget..

Men jeg finner ikke ordene
Annet enn at det er noe dritt å ha en psykisk sykdom
Ikke bare fordi selve sykdommen er noe dritt å leve med
Men fordi det er ganske mange uvitende mennesker der ute
-Og at man hele tiden er i forsvarsposisjon.. 

Men jeg er ikke gal
Jeg er ikke vanskelig å leve med
Jeg er bare ett menneske 
Akkurat som deg.

Så du trenger ikke å være redd for meg
Jeg biter ikke! 

Bilderesultat for happy face cartoon

 

Livet bare skjedde

Når 23 åringen i huset skal forklare hvorfor noe ble som det ble
Svarer han ofte;
Because of..stuff!

Så når jeg spør meg selv hva som skjedde
Fra juli i fjor
-Da jeg løp 222km på en måned
til januar i år
-da jeg løp 64 km.
Og var blitt ca 20 kg tyngre.

Hva skjedde?
Var det..
Because of stuff..?
Eller var det livet som skjedde?

Var det den skaden i foten i juli som skjedde?
Som gjorde at turene ble kortere?

Bilderesultat for hurt runner
Var det det at sønnen min reiste til Australia
-etter at vi hadde hatt 2 mnd med "leirskolefølelse" her hjemme?
Og at datter flyttet på Folkehøgskole?
- ett hus med 3 personer er mye tommere enn ett med 5 personer


Var det den anstrengelsesastmaen jeg pådro meg på ett vis?
Som gjorde at pusten ble tyngre selv om jeg egentlig var i god form?
Var det den fatale halvmaratonen jeg løp i Knarvik?
-da kneet streiket og jeg måtte gå store deler av siste halvdel?

Var det de som begynte å prate..
og som gav meg innsikt i at det jeg hadde trodd var ille
-hadde vært mye mye verre?
At den jeg visste ville skade meg
-hadde gjort en mye grundigere jobb enn jeg trodde
og systematisk har skadet de jeg var mest glad i for å ramme meg? 

Var det da jeg fikk det skremmende brevet fra legen som gjorde at jeg ble redd for en skummel sykdom?
Var det at han som mente jeg var det fineste mennesket han noen gang hadde møtt.
-likevel syntes jobben var viktigere enn meg? 
 

Var det den fatale innsikten om at den jeg trodde hadde vært snill mot meg hele livet
-ikke hadde vært  det likevel?
Var det det at en av de jeg er gladest i i hele verden hadde det vondt?
-og at jeg ved å hjelpe måtte ta frem vonde minner som jeg ville glemme?
fordi hun ikke hadde de minnene selv lenger? 

Var det brevet fra Nav som kom i julen?
-uføretrygdet liksom?
Følelsen av nederlag og å komme til kort

Var det at jeg gikk på tryne 1 januar og skadet foten?
Eller at jeg ble syk gang på gang i januar/februar så jeg ikke fikk løpe?
Var det den operasjonen jeg måtte ta, da legen gav meg løpeforbud?
-Og når jeg ikke klarer å løpe, klarer jeg ikke å spise sunt
Når jeg ikke klarer å holde på rutinene så kommer skyggene nærmere
Når jeg ikke orker å kjempe, men har lyst til å gi opp? 

Bilderesultat for i dont want to fight anymore

Var det at jeg ble for overmodig når jeg nådde en liten topp,
så jeg snublet og havnet på bunnen igjen? 

Jeg vet ikke
 

Men jeg vet at livet bare skjer
Ting bare blir som det blir
-because of.. stuff

Jeg har begynt å løpe igjen
Februar var mye bedre enn januar
Og hvor trivielt det enn virker
Jeg må løpe
Jeg trenger å løpe!

Det er 7 uker til jeg skal løpe halvmaraton i Bergen
Jeg kommer ikke til å løpe fortere enn i fjor

Men jeg kommer til å løpe
Jeg skal starte, løpe og komme i mål




 

På veien dit kommer kanskje kiloene til å forsvinne igjen
Men det er ikke så viktig
Jeg er som jeg er

Jeg trodde liksom jeg var inne i en god steem
-som startet januar 2015
at alt skulle gå fremover, oppover, bli bedre

Og så bare skjer livet..
På grunn av stuff..

Plutselig er man i fritt fall igjen

Men så kommer det til å komme en ny topp

For livet bare skjer... begge veier
Because of stuff

<3  


Bilderesultat for life happens

#trening #halvmaraton

#ptsd #lifehappends #hverdagsliv 

 

Du har ikke kreft nå..

Jeg er en passe distre person
Og ting som kan utsettes, blir gjerne det
-utsatt altså..

Men i fjor høst en gang kom jeg til å tenke på om den spiralen jeg fikk satt inn for 10 år siden, kanskje ikke virka lenger?
Og ja, etter å ha konsultert doktor google, fant jeg ut at den antagelig var gått ut på dato
(ja, jeg visste det egentlig allerede da, men kanskje det hadde skjedd noe nytt og spennende som hadde endret det
sånn at jeg slapp en tur til legen..?? ) 

Men legen it was
Han smilte litt i sjegget (nei, han har ikke sjegg..men, altså..)
Han skulle fjerne spiral og når vi nå først var i gang der nede, lurte han på når sist jeg tok celleprøve..
Tja, det var vel sånn omtrent da jeg satte inn spiralen det da.....

Så da ble det tatt celleprøve
Og selv om legen gjorde sitt aller aller beste, klarte han ikke å få tak i den spiralen..
Han måtte gi opp, kaste inn håndkle og sende meg videre til gynokolog.

Isj, tenkte jeg.. enda en lege.. men jaja, overlever vel
Ett par uker gikk og jeg fikk innkallelse til gynekologen i posten
Så fikk jeg brev fra legen
Og jeg satte seriøst teen i halsen og fikk kanonsjokk

Hjernen er en forundelig  ting... For den leste ordene
"celleforandringer" "kreft" "hiv-virus"-Hæ?? åh, shit..hpv virus ja....
"aggresiv type" "sendt brev til gynokolog om å ta biopsi"
-og følte jeg meg ikke egentlig litt dårlig? 

Bilderesultat for panic cartoon

Jeg kastet brevet fra meg, la hendene over ørene og sang lalalalala
Gikk en runde til i stua, pustet noen dype magedrag, tok brevet forsiktig opp igjen
men tommel og pekefinger som om det var giftig og brettet det ut foran meg igjen..

Ved nærmere lesning var det en leges noe klønete måte å fortelle meg at jeg hadde
celleforandringer som er ganske vanlig, men med ett virus som hos noen, i løpet av mange
år, kan utvikle seg til kreftceller.. 
Men ordlyden "det betyr ikke at du har kreft nå"-er ikke sånn innmari beroligende
-Det skal jeg fortelle deg neste gang jeg er hos deg, mr.lege.. :-) 

Og når jeg dagen etter fikk nytt brev fra gynekologen om at timen min var fremskyndet 3 uker
Da begynte min katastrofetenkende hjerne og øse fornuften over bord og jobbe på høygear..

Heldigvis hadde jeg time hos min dyktige psykiater på de tider
Og en psykiater er jo en lege
og min hadde vært på patologen i turnustjenesten, så hun kunne berolige meg.

PUH! 

Bilderesultat for relax cartoon

Så kom timen hos verdens hyggeligste og frittalende gynekolog
Hun bare pratet og pratet
nei, dette er ikke farlig, slapp av. 
Nå skal jeg bare gjøre sånn og sånn 
-ja, jeg skal ikke gå nærmere inn på  akkurat hva som skjedde i den stolen
Men det var vondt, hun prata, jeg prate og så var jeg ferdig

"gratulerer, du har nå overlevd min vondeste behandling"
kunne hun fortelle med glimt i øyet

Jeg tumlet ut i høstmørket og følte meg ikke helt på topp, men skitt au

Noen uker kom brevet med resultatene
og de viste at sånn for sikkerhets skyld skulle jeg komme på sykehuset og fjerne en liten bit av meg
-under hadde hun skrevet: Dette er ikke noe å være bekymret for!

Så da var jeg ikke bekymret.

Jeg fikk time på kvinneklinikken en fredag i januar
-Fredager er "koniseringsdager" på gyneologisk post 1
så jeg er ikke akkurat alene om problemene..

Det var underlig å gå inn den hovedinngangen på kvinneklinikken igjen
Sist jeg gikk inn der, hadde jeg ett menneske inni meg.
Denne gangen skulle jeg forbi "barsel" og "føden" og "storken" 
Helt alene var jeg også...

Men ikke helt alene da, i gangen satt en dame med kjæresten sin
og en dame med moren sin
og når jeg etter lang og lengre enn lang tid fikk komme inn til legen
var jeg så sulten at jeg holdt på å... 

"Skal jeg prate, eller liker du å stirre i taket og være helt stille"
Spurte legen
PRAT! sa jeg..
Siden jeg er en skravlekopp.
Så lå jeg der, med bena i bøylene, en sykepleier ved hodet og en lege ved bena
og pratet om jobben og ungene og trening og bygningsarbeiderne utenfor vinduet

Bilderesultat for at the gynecologist cartoon

Og jeg følte meg så vel og ivaretatt.
Jeg merket ikke så mye til hva som skjedde der nede og vips var vi ferdig
Da jeg satte meg opp var jeg hvit som ett laken, svimmel og kvalm
så da fikk jeg en kopp saft og fikk sitte helt stille en liten stund
Det var visst helt naturlig, kroppen henger sammen og når det skjer noe ett sted
reagerer man gjerne ett annet sted 

Og mens jeg kom til hektene igjen og kledde på meg snakket jeg litt mer med sykepleieren
Om at noen har sykehusskrekk og noen ikke

Jeg har aldri hatt sykehusskrekk
Men nå har jeg aldri vært på sykehus for alvorlige saker da, så ingen skrekkscenarioer

På sykehus har jeg følt meg trygg og ivaretatt.
Der har jeg kunnet senke garden og vite at jeg ikke trenger å være redd

Fra den gangen jeg var 7 år og hadde operert blindtarmen og lå på kirurgisk avdeling
Med bare voksne damer og kun besøk av mamma og pappa i visitttiden
Men jeg hadde bøkene mine og "søster Ingebjørg" som kom med rød saft eller gul saft
-akkurat hvilken type jeg ville ha! 

Eller da jeg var gravid med førstemann og ble lagt inn på samme kvinneklinikk som jeg nettopp var på
Etter en uke sa de at jeg skulle reise hjem
-Jeg ville ikke hjem
jeg ville være på det trygge sykehuset til babyen min var født!
Da kom det en eldre sykepleier og spurte med skarp stemme:
"Har du det så fælt hjemme at du ikke vil hjem, eller?"
-nei, såklart ikke mumlet jeg..
Men jo, jeg hadde det. 
Jeg ville ikke hjem
Jeg ville være der. I den trygge lille kokongen
Med visitttider og ro
Hvor det viktigste i verden var hva vi fikk til middag og hvilken lege som gikk legevisitten

Men jeg reiste hjem. Og kom tilbake. Og fikk være i tryggheten noen dager til
før babyen kom og jeg fikk ligge der 5 dager med min nyfødte skatt
-og vi reiste hjem
og jeg fikk 3 barn til og fikk 3 ganger til føle tryggheten på sykehuset
-ikke rart jeg en gang i tiden vurderte ett barn til..
Det var jo en mulighet til å få noen dagers ro og trygghet..

Bilderesultat for feeling safe

Så hva vil jeg egentlig med dette innlegget?
Hmm.. tja..

1. bare få ut litt tanker
Sorry at det ble du som måtte lese de... hehe
2. Si til alle damer der ute: TEST DERE!! Ta den celleprøven og ikke vent i 10 år som jeg gjorde
3. Si tusen takk til alle leger og sykepleiere som gjør en fantastisk jobb

Takk for meg og takk for at du gadd å lese disse skribleriene uten mål og mening helt ned hit! 

 

#konisering #celleforandring #biopsi 

Kjære 2016

Nå er det bare noen timer igjen, så er du også historie
Som de 47 tidligere årene jeg har vært gjennom
Du har hatt dine oppturer og nedturer, kjære 2016
 

Jeg hadde 3 avgangselever i 2016
Min eldste sønn flyttet til Australia
Jeg er så stolt av han at jeg kan sprekke. JEG hadde alrdi turt det
-det er nok blitt litt mye Australiaprat ser jeg, da en kollega av meg reiste seg 
fra luncen og mumlet "Jada, Australia.." her i høst en gang...


Datter flyttet til Hønefoss og folkehøgskole
Jeg var ikke mindre stolt da jeg var på danseforestilling der rett før jul


-Eller da jeg var på konsert på Cornerteateret og minstedatter sang "Salvation army"
så det dirret i veggene til trampeklapp

-Eller da jeg gikk avisrunden for minstemann og fikk høre fra fremmede hvor blid og 
hyggelig gutten min alltid er! 



 

Jeg trodde forresten du hadde gitt meg han fyren jeg ønsket meg, 2016
Men det vistet seg å være en feillevering
Ikke at det var noe galt med han, altså
Hyggelig og alt sånnt, men ikke for meg viste det seg
Eller, kanskje det var rett likevel?
-Jeg fant nemlig ut at jeg kunne kreve noe
Og når jeg ikke fikk det, så kunne jeg si hadet bra
Jeg var faktisk litt stolt av meg selv akkurat da! 



 

Våren kom med noen oppturer, høsten kom med noen nedturer
Det er vel sånn verden er
Du var ikke sånn innmari; Åh, 2016, det var DET året.
Men på den annen side var du heller ikke:;
-åh, jeg er så vannvittig glad for at 2016 er over altså!
(der leder 2014..)

Og på tampen av året fikk vi ferieturen vår
Ferieturen med en kjempestor F



 

Den burde hatt ett eget innlegg
Men vi kom oss til "syden"
Vi hadde en fantastisk uke, langt vekk fra Norge og problemer her
Vi badet i bølgene på julaften og vi spiste pizza til kvelden
Vi hadde en kaktus som juletre
OG vi var SAMMEN!
 








 

En viktig ting  som skjedde meg i 2016 var på jobben
Staten, vettu. Omorganiseringer og endringer
Før syntes jeg endringer var spennende
Nå; Not so much
Jeg visste at jeg måtte bytte avdeling en gang på høsten
men jeg skjøv det langt bak i tankene..
Da måtte jeg jo forholde meg til så mye nytt

Heldigvis hadde jeg en veldig klok sjef
HUN skjøv det nemlig ikke langt bak i tankene
Og enda hun må ha hatt en million tanker å tenke i omstillingen
Så fikk hun plass til noen tanker om meg også

Og jeg måtte få en ny sjef
-noe jeg grudde meg litt til
For hun "gamle" hadde jo vært med på alle opp og nedturene mine
Hun hadde vært der fra da jeg var 100% sykemeldt og knapt turte å komme på møte på jobben
til der jeg er i dag; på jobb 2 dager i uka med rimelig stabilt oppmøte
Hun har oppmuntret og heiet, fått meg til å se at jeg fortsatt kan 
Klart jeg ikke ville miste henne!



 

Men så fikk jeg en ny sjef (avdelingsleder, heter det vel..)
Og hun kjente jeg jo
Hun er like flink
Hun var jo slett ikke noe å være redd for! 
Da var det problemet løst :-) 

Og jeg er så glad for at jeg kom på den avdelingen jeg er nå
Jeg har en flott plass
Tenk, de tilpasset plassen til meg. 
-jeg kan føle meg helt trygg hele dagen, ingen kan nemlig komme bak meg
Og folkene
Det er så mange fine folk på den avdelingen
Det er en ro og ett godt miljø som gjør at jeg føler meg så trygg



 

Arbeidsområdet er nytt
Men det var faktisk nytt for alle
Så alle driver og lærer litt sammen
Og ingen har noen gang fått meg til å føle meg "dum" 

Så, 2016; 

Takk for det du gav meg
Takk for de fine stundene
Takk for de mindre fine stundene, jeg regner med at jeg vokste litt på de i år også

Når du overlater stafettpinnen til 2017, kan du si en ting til han:
-Jeg er klar for deg, samme hva du har i sekken

Takk for det gamle året, alle mine venner og folk jeg ikke kjenner
Gjør det beste ut av livet ditt hver dag. 



 



 

Den viktigste i verden ❤


Det viktigste i verden
Er å være viktigst i verden
For noen
Noen som lurer på hvordan du har det
Noen som kan legge armene  rundt deg når du hikster av gråt
Alene
Når du er trett og tom og ikke har mer inni deg
Noen som ringer når du har det vondt
Fordi når du har det vondt har den det vondt
En som tenker at du er den viktigste i verden

Hun er så redd for å si det
Hun hvisker det til stjernene 
«jeg vil så gjerne være viktig»
Jeg vil bare at noen skal se min sorg
Jeg vil at noen skal prøve å få meg til å smile
Men elske meg selv om jeg gråter 
Hun gråter på du skulderen  til månen
Trygg i mørket
Trygg på at han ikke sladrer
For det beste er å være sterk. Ikke trenge noen

Det river så i hjertet når de man trenger ikke bryr seg
For livet er så mye
Ikke forvent at noen har en egen plass i hjertet til deg
Best å hviske til stjernene og gråte for månen 
De er trygge og tause
Stødige 
De kan holde på en hemmelighet 
De lover ingenting 
Og kan ikke svikte

«Jeg trenger å være den viktigste i verden for noen»
Hvisker hun
Ut i det store ingenting 
Hvor ingen kan høre det
Tryggest det. 

Don't give up, cause you have friends 🎶🎵

For mange år siden hørte jeg en historie som gjorde inntrykk på meg.

Den handler om å ikke gi opp.                                
Den er om 2 frosker, men, du vet,  den handler om oss.

Det var en gang 2 frosker som var på jakt etter mat, en tynn og en tykk.
 Etter en stund fant de en bøtte med kremfløte.
I sin iver etter å få tak i fløten, falt begge oppi bøtta.                                                
Det var dypt, så de kunne ikke nå bunnen og kantene var glatte, så de kom ikke opp.            
Så de begynte å svømme rundt i fløten.        
Etter en stund vil den tykke frosken gi opp. "Dette nytter ikke, vi kommer til å drukne uansett "
Men den tynne frosken mente at de måtte fortsette å svømme.  "Før eller siden blir vi reddet. Vi kan ikke bare gi opp"
Så fortsatte begge videre.    
Men tiden gikk, de svømte og ble mer og mer slitne.      
Til slutt orket ikke den tykke frosken å svømme mer. "Jeg gir opp. Det kommer ingen å redder oss"
Denne gangen klarte ikke den tynne frosken å få den til å fortsette, så han gav opp og druknet 
Den tynne frosken, derimot, gav ikke opp. Den fortsatte å svømme rundt i fløten.
Plutselig kjente den noe fast under føttene sine.
Fløten var blitt til smør og han kunne klatre opp av bøtten. 



Det er nettopp det jeg har gjort også 

Da jeg for noen uker siden plutselig falt og falt.  Så veldig langt ned
Først ville jeg bare ligge der,  men jeg visste at det bare var å begynne å svømme.
Så da gjorde jeg det.

Jeg har svømt og svømt. 

Jeg har stått opp, spist frokost, fulgt rutiner, løpt, skrevet

Jeg har definitivt hatt lyst til å gi opp, tenkte at det ikke nytter.  At ingen vil redde meg. 
-At jeg ikke klarer å redde meg selv

Heldigvis fortsatte jeg å svømme




Og så ropte jeg ganske høyt om hjelp. -i form av ett blogginnlegg

Og  vennene mine hørte meg.
De hjalp meg til å fortsette å svømme

Oppmuntrende ord på Facebook, en morsom snap, en oppmuntrende snap, 
en pose med te og hjertesjokolader i postkassa og en klem på verandaen 

"Fortsett å svømme" sa vennene mine med ord og handling
"Fortsett å svømme" sa legen min. Det er lov med ett lite hvileskjær innimellom. Men ikke gi opp.
Så jeg svømte og svømte.
Noen ganger la jeg meg på ryggen og fløt litt før jeg svømte videre.

Plutselig kjente jeg at grunnen under føttene mine ble fastere. 
Forundret merket jeg at jeg kunne stå.
Så klarte jeg å ta tak i kanten og løfte meg opp.

Jeg druknet ikke.

Nå sitter jeg her på kanten. Sliten og full av smør..
Ikke helt tipp topp enda, men jeg lever

Jeg druknet ikke. 
Jeg fortsatte å svømme
Jeg gav ikke opp.
Fordi jeg hadde venner og fordi jeg hadde pågangsmot. 

Klossete som jeg er fallet jeg vel uti igjen en gang

Men jeg kommer ikke til å slutte å svømme.

For jeg har venner 



 

 

 

 

Hvem er jeg?

Fredag var jeg på poliklinikken
Først var jeg hos en psykomotorisk fysioterapeut
-Jeg skal prøve å lære hjernen at det den er redd for ikke finnes i virkeligheten
Jeg skal kjenne på hva frykten gjør med kroppen min, holde på følelsen, redselen
og samtidig vite at jeg er på ett trygt sted
Det er skummelt
Men jeg gjorde det
For om jeg ikke gjør det kan ikke ting bli bedre, vel?
Terapeuten sin stemme forsikret meg hele tiden om at jeg var hos henne. trygg, på en stol
Jeg kunne forklare hva jeg kjente
Jeg kunne forklare at bena spente seg, at jeg ville knyte meg sammen til en ball
at jeg ville sitte helt stille og ikke røre meg når jeg kjente noen bak meg
At jeg ikke kunne komme unna
Til slutt klarte jeg ikke mer
Jeg måtte flykte, spratt opp av stolen, gråt, slo rundt meg det som var der og snudde meg for å ta vekk den som var bak meg
Som ikke var der
Hjertet dunket
Jeg hadde ikke klart det
Men terapeuten smilte
Hun sa: "Kjempebra, RIna"
Hun gav meg en "high five"

Jeg følte meg ikke flink.
Jeg følte meg mislykket.
Jeg hadde ikke klart å være i nåtiden
Jeg hadde ikke klart å sitte stille
Men hun sa jeg var flink
Hun sa at det var hun som skulle ha stoppet det før jeg flyktet
Hun sa at kroppen min var klok
Jeg følte meg ikke klok 

Etterpå var jeg på en annen time, hos en psykiater
-Du er sterk og flink, sa hun
Du èr ikke sykdommen din.
Du jobber deg gjennom det, det tar bare uendelig lang tid
Du gjør det du må, du har kunnskap og lærer
Noen mennesker "blir" sykdommen sin
Det er ikke godt
Det er ikke du
Du er modig. Du ser den i øynene og gjør det du må!
-Men jeg føler meg ikke sterk og flink og modig

I helgen var jeg hos mamma
"-Du er jo litt intens vet du, Rina. 
Det blir litt mye av deg av og til
Det kan være litt slitsomt for de som er rundt deg"

-Se, dèt tror jeg på! 
Det har hun sagt så mye
"Du er som meg du, Rina"
-Men jeg er meg! Jeg er ikke som deg!
Kan ikke du være deg da, og ikke alltid si at jeg er som deg?
-Når vi er sammen med andre, hysjer du på meg når jeg snakker
Fremdeles
Jeg er 47!! 

Så det stemmer nok
Det kan bli litt mye av meg
Folk vil ikke ha så mye av meg
Tenker jeg 
 

Jeg fikk en melding av moren til en av speiderbarna mine
Hun ba om et telefonnummer.
Jeg svarte og fikk følgende melding tilbake:
"Ha en strålende dag. Du er enestående og inspirerende"

Det ble jeg glad for å lese, men jeg vet ikke om jeg kan tro på det
Ikke helt
Når hun blir kjent med meg vil hun også se at det 
" er litt mye av meg" 

Hvem er jeg?
Jeg er syk, men jeg er ikke sykdommen min
Når jeg er deprimert er jeg ikke trist for hele verden
Når jeg er redd,er jeg redd inni meg
Du kan ikke se det, det er inni meg

Jeg liker å smile, le, prate og tøyse
Når jeg er alene kverner det i hodet mitt
"Nå var det litt mye av deg igjen"
-for det har mamma sagt

Jeg liker å snakke, da har jeg kontroll
Jeg liker å le, for da kan jeg overdøve det vonde
Jeg liker å reise meg opp i offentligheten
-for den som står fremst og snakker er den som har oversikt
Jeg liker å lede
for da kan jeg være med å bestemme hvordan ting skal være

Jeg liker når folk sier fine ting til meg
-men jeg klarer aldri helt å tro på det

Jeg liker ikke å bli kritisert
-men det tror jeg på
hver gang! 

Jeg er sterk, men svak
jeg er redd, men  trygg
jeg er flink, men føler meg dårlig
jeg er optimist, men tenker at jeg ikke fortjener det

Når du sier at du liker meg
Blir jeg kjempeglad
Så blir jeg kjemperedd
For jeg tenker at du ganske snart vil finne ut hvordan jeg er
Så vil du ikke like meg lenger

Hvem er jeg?
Jeg er RIna
Jeg er optimistisk og glad
Jeg er enkel og komplisert
Jeg er ett menneske 



 

 

 

 

Når vi målet?

Sommeren har vært grå
Regn, regnrekord, regn og litt regn
Vi har hatt hjemmeferie
Vi sparer jo
VI har spart over ett år nå
TIl sydenferie

Vi syntes vi har lagt unna det vi har kunnet
Og litt til

Sparebøssen er blitt helt stappfull
Nå var det ikke plass til mer i den..
 

Planen var å vente med å åpne den til desember
Men så tenkte jeg at det vill være lurt å se hvor langt vi var kommet
Kunne vi lukte målet?
Så bevæpnet med en ny sparebøsse til å legge pengene tilbake i og bokseåpner
Tok lillebror og mamma hull på den i går....

Det flommet riktignok ut da vi åpnet den
Og vi telte med dunkende hjerte, en mamma og en lillebror...

Og så telte vi med synkende hjerte...
For det vi hadde spart det siste året var ikke så mye vi hadde håpet...
Det er langt fra nok... Det er omtrent halvveis kanskje.... 
Og vi er drøye 4 måneder unna tiden vi har ønsket å reise...

Vi har ønsket det så inderlig
Vi visste at det kanskje ikke gikk...
Men hver gang jeg har lagt på en 50-lapp jeg egentlig ikke hadde råd til..
Hver gang ungene har lagt litt av lønnen fra avisjobben på børsa.
Når vi etterhvert har kjent at den blir tung, at det ble vanskelig å legge mer på..
Har vi fått mer og mer håp
Vi har begynt å glede oss
Vi har googlet og sett bilder...
Vi har liksom planlagt litt...

Det er ikke synd på oss
For vi har både mat og klær
Ialfall såpass at vi hverken sulter eller fryser

Men i dag er dagen ekstra grå
I dag var regnet ekstra vått, vinden ekstra kraftig, sinnet ekstra tungt

Jeg føler meg så misslykket, en dårlig mamma
Som har laget dette livet sånn at jeg ikke klarer å gi ungene en ferie etter å ha spart i over ett år en gang
Jeg som ville gi de hele verden, klarer ikke å gi de ett lite stykke land en gang..
Om jeg bare kunne klart å ta meg sammen..
Jobbet mer, tjent mer penger
Ikke vært så jævlig dårlig
Blitt frisk
Tatt bedre valg tidligere i livet
Ikke være så dårlig mamma
Om jeg bare kunne gått tilbake å endret alt!


Tårene triller og triller og triller
Men ungene klager ikke
For av en eller annen grunn er de verdens beste
"vi får legge enda litt mer på fremover da" sier de
"Jeg kan legge på halvparten av lønna mi" sier lillebror
"Jeg trenger ikke kjøpe de dyre danseskoene til skolen, men ta de billigere!" sier storesøster
" Vi skal klare det, mamma" sier de

Jeg vil ut og løpe
Vil kjenne regnet mot ansiktet, kjenne pusten raspe i lungene
Jeg vil skrike i skogen og være sint
Men akkurat i dag halter jeg rundt på en fot og må sitte inne i stua

Når vi måle?
Jeg vet ikke
Det ser ikke så lyst ut nå
Men kanskje vi klarer det. om vi er enda litt mer nøysomme de neste månedene

I mellomtiden skal jeg hente vektene
Og slåss drittankene vekk! 

Så skal jeg smile litt igjen og håpe at morgendagen blir litt bedre enn den i dag! 

 

Er det rart det er fremmedfrykt i verden...

Jeg bor i Bergen
Jeg er ikke født i Bergen
Faktisk så har jeg ikke bodd mer enn ca 1 år av mitt liv på det stedet jeg er født
Som er Lillestrøm
-Men jeg føler ikke at jeg kan kalle meg for en"Lillestrømming"
-ser du? Jeg vet ikke en gang hva folk som bor i Lillestrøm kaller seg....

Når jeg vokste opp i en bygd utenfor Kongsberg, var det noen som fant ut hvor jeg var født
Og siden Lillestrøm var nærmere Oslo enn Kongsberg
var det helt naturlig å erte meg for "Oslososs"
Dessuten var jeg faktisk ikke født i den bygda,
så jeg hadde egentlig ikke noe der å gjøre
Fikk jeg høre.
 

Da jeg var 19 flytta jeg til Bergen
Med unntak av en 3-års periode tilbake på østlandet har jeg blitt her siden
Og jeg trives her
Veldig
Nå har jeg faktisk bodd over halve livet mitt i Bergen
Men samme hvor lenge jeg skulle komme til å bo her, vil jeg aldri få lov å kalle meg Bergenser

Det fikk jeg bekreftet her hin dagen
I lunchen på kontoret
-Jeg lurte på når sommeren hadde tenkt å komme..

Og fikk, riktignok ispedd latter, 
høre at jeg hadde jo ingen rett til å klage
Jeg var nemlig ikke bergenser
Jeg kunne jo bare flytte tilbake til Østlandet
om jeg ikke er fornøyd med været..

Nå vet jeg at han som sa det kanskje ikke mente det så alvorlig
Han er nemlig en hyggelig fyr han.
Men det fikk meg til å tenke
For det er faktisk sånn, at det ikke er så lett å si noe når man er utenbys fra

Som da jeg bodde i byen og syntes det var bittelitt kjiipt å bli vekt av buekorpstromming
-kl 8 lørdag morgen
-etter en fuktig bytur
Nei, kunne ikke klage.
jeg kunne bare flytte hjem igjen om jeg ikke likte det


Sånne staute karer kødder man ikke med som innflytter 

Syntes jeg bussen går for sjelden?
-Flytt tilbake dit du kom fra!
 

Syntes jeg det er litt kjiipt at det har regna 3 måneder i strekk?
-Ikke klag! Bare flytt tilbake der du kom fra

Er jeg uenig i politikken til bystyret?
-Flytt tilbake til der du kom fra

osv osv osv

Det verste er at Bergenserene er noen av de som hyler høyest
klager mest.
Sutrer over regnværet
Spør meg hvorfor i all verden jeg valgte å flytte hit frivillig, fra det glade østland hvor sola alltid skinner
og de klager og krangler
-om bybanen, den nye broa over Puddefjorden, ruchtidsavgift og fandens oldemor

De kan nemlig klage så mye de vil
De er bergensere
De har rett til å være her
Rett til å klage

Det er ikke jeg

Men jeg trives jo her
Jeg skulle gjerne vært Bergenser..
Men det blir litt vanskelig liksom..
Og plutselig hoste opp en ny fødselsattest og skifte dialekt.. 
Men jeg har jo lyst til å klage bittelitt av og til jeg også..

Og jeg er tross alt fra samme land som de som er født her
de som kaller seg bergensere
Jeg har samme kultur, religion og språk
(ja, faktisk.)
jeg er vokst opp med samme tv-kanaler, barne tv og fjernsynsteater

Så da kan jeg ikke fri meg for å tenke på de som kommer fra helt andre steder
De som kommer fra ett annet land
De som snakker ett annet språk, har en annen kultur med seg
og ikke minst, en annen religion
Hvor lett er det for de å føle seg hjemme her?

Og tro endelig ikke at dette er noe sær-Bergensk!
Det er sånn over hele fjøla

Skal du bo her, får du smile og holde kjeft!
De som er FØDT HER! Kan selvfølgelig klage av hjertens lyst
Over regnet
buekorpset
bybanen
politikerne
studentene
kommunen
skolene
fjellene
og alt annet

Men er du innflytter

Da skal du smile og være fornøyd

-Ellers får du jammen meg bare komme deg tilbake der du kommer fra!! 

Er det rart det er krig i verden, sier jeg! 

Men jeg elsker nå disse bergensesrne likevel jeg da, bare så det er sagt

og innerst inne så tror jeg de er litt glade i meg også 

 

De 3 beste årene i ditt liv?

I år har jeg hatt 3 avgangselever
Min yngste sønn er ferdig med barneskolen
Min yngste datter er ferdig med ungdomskolen
Min eldste datter er ferdig med videregående

Det er blitt mange avslutninger, opptredener, vitnemålsutdeling  og
-ikke minst
Mange fine ord.

Festtaler
Jeg satt med en klump i halsen på vitnemålsutdelingen for 10. klasse
Det som gikk igjen var
"takk for samholdet" 
"De 3 beste årene i våre liv"
"Det blir trist å slutte på denne skolen"

Og for mange var det kanskje det
For mange var det sikkert ett godt samhold i klassen
For mange var det kanskje de 3 beste årene i deres liv
Og for mange blir det kanskje trist å ikke treffe medelevene daglig lenger...

Men jeg er ganske sikker på...

At det er mange som gleder seg til å slippe unna
Mange som ikke har følt noe samhold
Mange som har hatt de 3 verste årene i sitt liv
-Skal det ikke være avslutning for de også?

Blant alle de festpyntede 10.klassingene ved min datters vitnemålsutdeling
-er det èn jeg husker

Han hadde ikke pyntet seg, han stod der i en hverdagslig shorts og t-skjorte
Han smilte ikke
Da navnet hans ble ropt opp, gikk han frem, tok vitnemålet og fortet seg ned igjen
Ingen klem til læreren, ingen håndtrykk, ikke noe hilsen til rektor.
Det så ikke ut som han hadde hatt sine livs beste år
Det så ikke ut som om han ville savne noe samhold

Da han gikk ned gikk det en latter blant foreldrene som satt og så på
Latter?
Jeg vet jo ikke, men jeg er ganske sikker på at han ikke gjorde det for gøy!

Kanskje det var en som han som skulle holdt avskjedstalen?
En ærlig en?
 

Jeg har ofte tenkt på hva jeg ville ha sagt.
Om jeg hadde vært modig og ærlig etter 9 år på grunnskolen

Det ville blitt omtrent sånn:

Kjære medelever

Tusen takk for 3 år sammen på denne skolen
Dere har lært meg at jeg ikke er spesielt mye verdt
Dere har lært meg at det er lurt å skynde seg inn når det ringer inn
-for hvis man er treg, må man gå konossagang gjennom ganger fulle av elever og prøver å unngå å bli sparket eller spent ben på
Det var skikkelig gøy den gangen dere låste meg ute av vinduet. I 2.etasje. På en bitteliten gesims
Jeg skjønner at det var hylende morsomt at rektor måtte tilkalles for å låse opp vinduet
Bare hyggelig å kunne lyse opp hverdagen deres på den måten!

Jeg likte det veldig godt den gangen jeg fikk høre det fordi jeg måtte låne mammas cordfløyelsbukse på skolen..
Dere var så ærlige 
Jeg lærte mye av det:
-Man går heller med møkkete bukse enn å låne mamma sin!!

Tusen takk for den skrikende tausheten, da læreren skrøt av meg for at jeg leste så mye
-og foreslo at dere kunne be meg om boktips?
Nei, det gjorde dere jo ikke.
Takk for det, så slapp jeg den jobben
Takk for at dere lo og fortalte meg at jeg ikke måtte tro jeg var noe bedre enn dere
-Jeg lærte virkelig noe om livet den dagen! 

Takk for at jeg alltid ble valgt blant de siste i gymmen
Sånn er jo livet.  Er du ikke god, kommer du ikke med på det beste laget!

Tusen takk til alle dere som ikke gjorde noe
Dere som aldri dyttet, sparket eller kom med ukvemsord
Jeg vet ikke hva dere egentlig tenkte; for dere sa heller aldri imot

Nå skal jeg videre til videregående
Det er jo ikke så¨mange å velge mellom her i denne lille byen vår
Jeg håper jeg ikke kommer i klasse med så mange  av dere
jeg håper at hvis jeg treffer nye menneske, vil de kanskje like meg bedre?
Det er derfor jeg valgte Fransk istedenfor Tysk
-For jeg vet at dere alle som skal på gymnaset har tysk

Lykke til videre i livet
Jeg har fått minner jeg vil ta med meg videre i livet
Minner om å bli utestengt, sparket og dyttet

De sitter som spikret!

 

Det ville jeg kanskje ha sagt

I dag ville jeg lagt til noe:
Det går over
Det blir bedre!
Etterhvert finner du ut hvem du selv er
Du spisser inn utdannelse, studier og jobb mot noe du selv liker
Du treffer folk som liker det samme som deg
Du vil kanskje kunne se tilbake på ungdomskolen å tenke at det var fine stunder også
Du vil huske hun ene som tok deg i forsvar den gangen
-Det er bare det at det er så vanskelig å se den ene gode når du er midt i fortvilelsen

Og antagelig så er de fleste bare usikre og ikke helt vet hvordan de skal takle det

En dag, vil du se at de du gikk på skole med for det meste faktisk var ålrighte folk.
Du må bare leve litt mer av livet først

Men du er verdt noe
Alle er verdt noe
Alle fortjener ett godt liv
Og det er bare du som kan gi deg selv det
Tro på deg selv
Vit at du er ett godt menneske
 

Det blir bedre! 

 

Ett slags kåseri

Leende barn, blomsterenger, kjærlighet, lykke og solskinn
Jobb, trene, overskudd, morgenfugl og champagne.
Boblende følelser, morskjærlighet, lykke og suksess.
Antydning til problemer løses med sjokolade eller iskrem og man blir ikke feit en gang.
Og uansett har man alltid en bestevenn som stiller opp.

 Hun elsker å lese. Hun leser det meste hun kommer over.
Nokså ukritisk i grunnen. Både "skikkelige romaner", tegneserier og "kiosklitteratur".
I det siste er det gått vel mye i "feel good" romaner.
Sukkertøystenger og rosa undertøy. Drømmemannen og happy ending.
Det er greit å lese uten at hjernen må være med hele tiden. Greit at noe ender bra. Fint.
Lese om lykke. Og kanskje drømme seg bort. Litt.

 

Ikke at hun er så ulykkelig. Eller har det skrekkelig fælt.
Hun har barn, jobb og polet har jo champagne.  

Ungene ler jo rett som det er. Men de skriker, hyler og kjefter også.
Kaster spagettisaus på hverandre og hater mamma. Særlig den som er passert 13.
-da er mamma et yndet hat-objekt.

Idylliske landturer i blomsterenger ender som regel med at en av ungene blir stukket av en bie, at ingen liker maten mamma her laget eller det begynner å regne.
Champagne ender som regel med en overstadig beruset tur på byen hvor hun våkner dagen derpå i en fremmed seng (eller med en fremmed i sengen) og en  dundrende hodepine.

 

  Når hun av og til ønsker seg en mann permanent i livet, er det mest for å ha en å dele faste utgifter med, ikke fordi hun leter etter den store kjærligheten.
Det er dyrt å bo alene. Men en grei lønn, skatteklasse 2 annethvert år og barnetrygd gjør at det går rundt.
Hun har til og med klart å bli feit av det!

Bilderesultat for sad drunk woman cartoon

 Annenhver uke er hun helt vanlig mamma med brun saus på genseren, bleieavtale med Kiwi og ettermiddagene fulle av lekser, trøsting, middag, fotballtrening, ballett og krangel med tenåringen.
Hun stuper i seng før den eldste ungen og sovner så fort hodet treffer puta. Nesten. Etter å ha gått gjennom i hodet om hun har husket alt som skal være klart til morgendagen.

 Den andre uken er hun en desillusjonert kvinne på nesten 40, -som hun sikkert hadde funnet patetisk da hun var 20.
Annenhver helg er det pizza på fredag og lørdagsgodt på lørdag.
Motsatt helg er det vodka på fredag og hangover på lørdag.

 Huset er alltid kaos. De ukene ungene er der er det viktigst å være med dem. Hun er ikke så skrekkelig opptatt av å ha det ryddig og rent. Så lenge man kan komme seg noenlunde helskinnet gjennom yttergangen, sokkene ikke setter seg fast i kliss på gulvet og det er mulig å rydde seg en sitteplass i sofaen er hun fornøyd.

De ukene ungene ikke er der er et lett å falle ned i apatiske rutiner.
Jobbe til sent på ettermiddagen, for så å synke ned i sofaen med tv på, lap top på fanget og en bok tilgjengelig når man kommer hjem. Lekens skyver bort i en krok og stuebordet fylles opp av reklame og tomme pepsi max glass.

Klesvasken blir liggende en dag i maskinen, henger 5 dager på tørkesnora før den blir brettet sammen.
Haugene med sammenbrettede klær ligger gjerne på stuebordet et par dager.

Dørstokkmila er lang har hun lest om men mila fra stuebordet og ned i skuffene for klærne er enda lenger.

 

Egentlig er det ganske lite leende barn, blomsterenger, kjærlighet, lykke og solskinn.
Eller trening, overskudd morgenfugl og champagne.
Boblende følelser og suksess er vel strengt tatt også mangelvare i livet.
Og vennskap har man liksom ikke tid til å pleie lenger.
Det blir en fredagspils med jobben av og til, litt chatting på facebook og av og til en fuktig kveld på byen.
Da er man jo skrekkelig glade i hverandre og alle er enige om at dette må gjentas riktig ofte.
Som regel går det minst ett halvt år til neste gang.

Ingen daglige treff på den lokale kafeen, ingen timelange telefonsamtaler eller forståelse for at man trenger å prate i telefonen kl 3 om natten etter 4 flasker vin på byen, alene, blakk og med en knekt hæl på skoen.

Bilderesultat for sad drunk woman cartoon

 

Carpe diem. Grip dagen. Ta vare på øyeblikkene.

Det dreier seg vel egentlig bare om å henge med. Stå oppreist gjennom hverdagen og få i seg næring,
gjøre en såpass grei jobb at man får lønn og fremstå sånn passe vellykket for de menneskene som ikke kommer over dørstokken hjemme. Eller sørge for å helle litt grønnsåpe under sofaen og tørke over kjøkkenbenken når det kommer gjester.
Folk kommer jo sjeldent uanmeldt i våre dager.

 Når du kommer på jobb i en fin drakt, sminke og høye sko er det jo ingen som vet at drakten for en time siden lå i en krøll på gulvet ved sengen, at ene skoen befant seg i matskålen til katten og den andre i ungenes lekekasse.

Sminken er tatt på med q-tips siden minstemann brukte applikatoren i maleskrinet og badegulvet er fullt av pudder fordi du mistet hele greia der da du hoppet over en skitten bleie som ikke hadde havnet i bosset, men midt på gulvet.  Åpen.
Kinnene er blitt matte og fine fordi du tok en gammel gulpeklut og sopte opp restene fra gulvet og fordelte det fint utover blanke kinn.

 Trening er blitt ett fremmedord, selv om de ekstra 14 kiloene tilsier at hun burde frekventere treningsenteret av og til.
Hun gidder bare ikke. Hun har ikke støttemedlemskap en gang. Hun har resignert og kjøper klær i rett størrelse istedenfor.
Og hun spiser sine fete sauser med litt dårlig samvittighet ved tanke på verdens fattige.

Så lenge hun får napp på byen av normalt utseende menn kan hun vel ikke se så verst ut.

Puppene er fine forresten. Selv etter 3 barnefødsler henger de ikke nevneverdig.
Strekkmerker har hun heller ikke. Nesten. Selv om hun ikke smurte seg med en eneste vidundersalve under noen av svangerskapene.
Slanke ben har hun. Greit hår. Jada.
Og det er utrolig hvordan litt klær kan skjule en dissende mage. Om man bryr seg.

Ikke rart hun liker best å være den som ligger på ryggen. Akrobatiske øvelser i sengen er ikke særlig flatterende for voksne kvinner.
Det er prisen de som ikke er romanfigurer må betale for sjokoladetrøsten.

 Når det gjelder kulturopplevelser kan hun vel ikke klage.
Både konserter, idretsarrangement og ballettoppvisninger får hun jevnlig med seg.
Selv om det dreier seg om skolekor, lilleputtlag og ballettskolens semesteravslutning.
Glamour sørger arbeidsplassen for
-ved at hun kan ikle seg en kjole, spise ribbe og drikke seg full på egen regning ved det årlige julebordet.

 Så livet er vel ikke ryddige hjem, interiørdesign, blomsterenger, champagne, kjærlighet, lykke og solskinn.
Det er mer kaos, kaffeflekker, kjeft, billig vodka og tilfeldig sex.
Men et solglimt er det vel innimellom, selv om et ofte regner.
Og litt blomster av og til, selv om de dør av mangel på vann etter et par dager.

 Kjærlighet er vel hva man gjør det til. Det er ok at den eneste som sier han elsker henne er 3 år.
Hun er endelig hersker i eget hus. -Så lenge ungdommen synes det er greit.
Og da er det helt greit

 Så levde hun sånn passe greit alle sine dager til ende.

 

Bergen City Marathon -min opplevelse

Lørdag 30 april var det duket for løpsfesten i Bergen
For 2.gang skulle jeg stå på startstreken i halvmaratongruppen

I fjor løp jeg for første gang
Da var målet å komme gjennom løypa - levende -
og klare å løpe hele veien

Det klarte jeg. nesten. Jeg gikk bittelitt i en bakke på slutten der

I år var liksom lista lagt litt høyere, jeg hadde en tid å slå, noe å bevise
Nemlig at trening hjelper og at jeg er bedre enn den jeg var i fjor

5000 sånn omtrent stod på startstreken
I fjor lusket jeg meg aller bakers før vi startet, i år var jeg litt mer selvsikker
Ett sted mellom flagget til 2:10 og 2:20 plasserte jeg meg
Ikke like nervøs som i fjor, men ikke helt høy i hatten heller akkurat...

Sånn ser jeg ut når jeg er litt spent..og skal ta selfie uten at de rundt 
meg skjønner at det er det jeg gjør...



Det var mange spreke folk som skulle ut å løpe 21.1 km på lørdag..

Mannen med mikrofonen teller ned... og så er løpet i gang
-eller i gang og i gang.. Vi begynner iallfall å bevege oss fremover
Øreproppene er i ørene, P4 på radioen, endomondo er klar med siste 
løp i treningsplanen, nemlig, "Run halfmarathon."

Når vi nærmer oss startportalen går det litt fortere og etterhvert kommer man opp
i sakte jogg..
Jeg passerer startlinjen, setter løpeappen på "start"
-og så er jeg i gang!

Det løser seg ganske fort opp når startstreken er passert.
Klok av skade fra i fjor legger jeg meg godt inn til kanten i svingene, her skal 
man ikke løpe lenger enn man må.
Fortauskanter er også helt greit å holde seg unna...

Jeg føler at jeg starter i passende tempo, men det går ikke lekende lett akkurat...
Så husker jeg hva de sier: "first mile is a lier"
-Det er helt sant. De første kilometrerne er alltid vanskelige
Skal jeg orke dette i 2 mil til??
NOOO

Jeg passerer første kilometermerket og rundt 100 meter etter kan telefonene min
fortelle meg at jeg har passert 1 km på 06.17
Bra. Så langt ligger jeg foran skjemaet..
Det er en del folk i løypa og jeg løper forbi noen, så blir jeg løpt forbi av andre 
innimellom 
2.km og løpingen sitter bedre i bena
3.km går unna på 6.45 minutter og jeg er i rute
Så skal vi opp ved Sandviken sykehus
Litt oppover, litt svinger og første drikkestasjon
Der er det litt kø, men jeg får tak i ett glass energidrikke, en bananbit og mørk sjokolade
-det kommer en ambulanse med blålys, så vi må vente litt til den er kommet forbi
4.km ender på litt over 8min. og vil til slutt vise seg å være den sakteste i hele løpet
-ikke verst!

Jeg teller inni meg, omtrent 1/5 ferdig nå...
Bortover Fjellveien, litt nedover faktisk..
Der er det en dame i bil mot oss..
Har hun ikke fått med seg at veien er stengt?
Synd for henne. Hun må sitte der, stakkars dame,
Vente på at 5000 halvmaratonløpere skal passere henne i en trang passasje..
Noen skuler litt stygt... jeg smiler og sier til sidedamen min:
"Stakkars dame" også ler vi litt.

5.og 6. km har en del oppover på grusvei
Ganske bratt enkelte steder
Jeg har fjorårets løp friskt i minnet hvor jeg bet tenna sammen for å løpe, ikke gå, i bakkene
I år gikk det betraktelig bedre
Skal ikke si jeg fløy opp der, men jeg merker at alle løpeturene i vinter opp Solnes og Totlandsveien
har gitt resultater.
Det er deilig å løpe forbi folk i oppoverbakke...
Underveis henger det oppmuntrende skilt
Når jeg ser: "SNART PÅ TOPPEN"  puster jeg lettet ut...

Så er det flatt område igjen
Sola skinner og publikum heier langs løypa
Det er ingen som er der for å heie bare på meg, men jeg smiler og takker likevel :-)
Her må jeg bare se til høyre og kikke ut på den vakre byen i solskinnet
Det er en fantastisk utsikt her oppe fra og enda er jeg i form til å nyte den
7. og 8. km går relativt flatt og greit
Jeg passerer spiderman litt før 8.km og føler meg som en superhelt :-)
(at han er ute på sin 2.runde i maraton og er en relativt utrent mann legger ingen demper på gleden..
Du kan lese om spiderman her: http://www.ba.no/bergen-city-marathon/sport/petter-er-superhelten-som-aldri-trener/s/5-8-61769

Dette er spiderman ala 2015

Etter 8km bærer det nedover igjen...
Det er ikke bare bare det heller altså...
Best å passe på at bena ikke suser for fort heller, de skal noen kilometer til i bunnen av bakken..
Kilometer nummer 9 blir naturlig nok den raskeste og eneste på under 6 minutter..
Jeg kjenner at jeg får vondt i magen..
Hold? Må jeg på do? Luft i magen?
ahg...Når du løper med folk på alle kanter vil man ikke slippe ut luft sånn i hytt og pine...
Bare å løpe på, så gir det seg håper jeg.....

Drikkestasjon nummer 3 er rett etter 10.km merket
Plakatene fra arrangøren og endomondoappen er ganske samstemte på hvor langt jeg har løpt
Jeg er kommet i siget, grabber en sportsdrikke og en bananbit
her har de vært så vennlige at de har skrelt bananene også
Flott, så slipper jeg det. Velger den minste biten, den sklir greit ned
Tar meg en liten gåpause så jeg får drikket opp koppen, prøver å treffe bosspannet når jeg passerer det..




Mens jeg løper videre blir en varm og halvsmelta mørk sjokoladebit fra bordet trykket i gapet
-hallo, jeg løper, jeg har lov å spise sjokolade!
-synd jeg ikke kan nyte den som jeg pleier...

Mageknipen gir seg litt etterhvert
Jeg kjenner godt at jeg har lår
Det stikker i venstre fot. men det kan jeg leve med

JEG ER HALVVEIS! -Og lever fortsatt!

Forbi Kvinneklinikken går det litt oppover, vi blir loset ut i veien av en bil som skal inn
-hmm...føder folk i dag liksom??
Så er det enda litt mer nedover... siste lange bakke
Jeg kjenner at jeg må konsentrere meg om å sette ett ben foran det andre for ikke å snuble ned Klaus Hanssensvei
Det går bra, jeg løper forbi noen på veien og i bunnen av bakken har jeg nådd 12km
Der ligger det ett bilverksted, de driver med spraylakkering eller noe...
Fysj ,for en stank... Jeg prøver å lukke nesa og løpe så fort jeg kan bortover Møllendalsveien

Jeg er tørr på leppene og gnir svettebåndet over munnen
-ojsann.. det blir helt svart? HÆ?
Uups... halvsmelta mørk sjokolade i sliten munn... da blir det sånn
Jeg gnir og tørker, ser vel ikke ut på mitt beste fra før.trenger ikke se ut som en 
2-åring som har vært på hodet oppi nugattiboksen i tillegg..

Nå skal vi rundt store lungegårdsvann
Jeg kjenner VIRKELIG at det er muskler i lårene nå..
Hodet prøver å regne ut hvor langt det er igjen til mål..
hmm 21 minus 14 er...7 kilometer..
7 kilometer er ikke noe..
7 kilometer er en kort løpetur til vanlig...Det er bort Dyngelandsveine, ned langs gamle vossabanen og tilbake Ulsmågveien..
Se,der er det noen som har begynt å gå, jeg går ikke... jeg tar de igjen... YAY...

Forbi ADO arena er det en liten "strafferunde".. vi løper langs ett gjerde ett stykke forbi før vi kan snu og løpe tilbake
På vei mot bystasjonen er det demotiverende å se de som ligger foran meg..
Men når jeg har rundet gjerdet i enden og løper mot ADO igjen er det jeg som kan si ædabæda til de jeg møter som ligger bak meg.. tjihi..

ADO byr på nok en drikkestasjon.
Denne gangen velger jeg vann
Og ingen flere bananer igjen, så da blir det sjokolade.. Liten gåpause så vannet kommer inn i munnen
På vei videre tørker jeg meg klok av skade febrilsk rundt munnen..
-akkurat i tide til jeg løp forbi en fotograf.. tjihi..
Endomondo kan fortelle meg at jeg har løpt 15km
De 2 siste km har bikket litt over 7 minutter per km.. huff, det er for dårlig...
Men etter alle de nedoverbaklkene så var flate bakker omtrent som oppover å regne for stive lår...,

Men det er litt saft igjen i bena.
Om 1km skal jeg gjennom Nygårdsparken
Målet var å passere der før 5km folket skal ut på sin etappe klokken 12.00

Jeg speeder opp, ferdig med grusveien, så er det en liten "strafferunde" til.. 
Jeg SER jo Nygårdsparken der til høyre...
Men vi må ta til venstre og løpe rundt HIB
Når jeg runder bygningen og kommer ut mot sjøen slår motvinden mot meg..
Jeg biter tenna sammen og løper på betongen over moloen før jeg endelig kan svinge til høyre igjen på vei mot Nygårdsparken

5Km har enda ikke startet
Jeg hører at speakeren er klar til å telle ned.
Han ber de ta hensyn til oss som har løpt langt når de tar oss igjen
-vi har ikke så friske ben som dem lenger visstnok..
Nei, sier du det, tenker jeg.. der jeg kjemper meg over den kjempebratte bakken over denne brua..




Jeg kikker etter sønnen min blant de som står og skal starte.. Men kan ikke se han
Han var ikke den eneste som hadde valgt den knall oransje t-skjorta vi fikk utdelt..
Best å skynde seg forbi før hordene tar meg igjen


Starten på 5km. Heldigvis var jeg ett stykke forbi da disse hordene slapp løs
Bildet er lånt fra "Kondis" -siden finner du her: http://www.kondis.no/fine-forhold-da-jonathan-albon-knuste-maratonrekorden-i-bergens-store-loepsfest.5870700-127676.html

Gjennom parken, opp en bakke..ett lite stønn unnslipper meg, men jeg løper fortsatt..

Jeg løper gjennom Møhlenpris, i noen av blokkene står det folk og heier
Ganske artig, jeg føler meg ganske flink
Tiden sier at jeg igjen er over 7 minutter, men bena er ikke helt samarbeidsvillige
Så kommer det noen 5km løpere bak meg og suser forbi..

Jeg tror jeg blir litt tatt av vinden, vet ikke helt om det er motiverende eller demotiverende
at folk suser forbi meg i ett sett..
Selv om jeg VET at de nettopp har startet og bare skal løpe i 5km...

Vi løper på innsiden av gjerdet til havnevesenet bortover Nøstegaten.
jeg husker ikke hva jeg tenker lenger...
Men jeg husker at jeg løper forbi ett par damer..
YES!
Så kommer det brostein.. åh.. neeei..
Jeg HATER brostein
Hva skal vi med den j*vla brosteinen??
Helvetes møkkaBergen... Kan dere ikke legge asfalt liksom?
Og OPPOVER? Nå igjen?? Oppover MED brostein?
Snart 19 km
Ett kraftig stønn glipper ut av meg når vi er nesten på toppen 
(etter at jeg "smilende" løpt "lett og lekende" forbi han fotografen som stod midt i bakken der...)
Damen ved siden av meg kommer med noen oppmuntrende ord:
-Kom igjen, nå er vi snart i mål. Noen meter igjen så skal vi ned til Nordnes!

Jeg blir så oppglødd at jeg klarer å dra forbi henne og ser henne aldri mer igjen... 

 

På toppen av bakken møter vi noen entusiastiske løypevakter
Det vanker oppmuntrende ord og jeg tar meg til til en "high five"
Så er det nedoverbakke til Nordnespynten..
D.E.I.L.I.G.

Siste drikkestasjon hopper jeg over
Nå er det 2km igjen
2km, det er hjemmefra og ned til Nesttun bare
Det klarer jeg
Bena kjemper seg frem
Og det viser seg at det er litt saft igjen i de også
Jeg suser forbi kontoret i C.Sundtsgate nesten like fort som i km nr.2
Bortover går det, snart i mål
hehe, jeg løper forbi deg.. og deg..
Ved Lidohjørnet ser jeg etter en jeg kjenner, men jeg ser han ikke
Ingen tid til å vente... 
Det er fullt av folk langs bryggen, der kan jeg se målet
Jeg setter inn en spurt:
-Men si meg, har de flytta det målseilet siden vi startet?
Tar denne veien aldri slutt..?
Men så tråkker jeg over målstreken 
Og akkurat i det samme sier damen fra endomondoappen min
"You have reached your goal"
Tiden sier 2.24 og det er 13 minutter raskere enn i fjor

HURRA FOR MEG

Så står jeg der, i målområdet:
Sola skinner
jeg har løpt 21.1 kilometer

Men ingen ser det
Ingen jeg kjente stod langs løypa og heiet på meg
Ingen jeg kjenner står i mål og tar imot meg
Jeg har løpt fortere enn jeg har klart å gjøre noen gang i hele mitt liv..
Men ingen jeg kjenner var der for å se det..

Ok, jeg innrømmer det...
Tårene presse på..
Særlig når jeg ser at alle andre rundt meg har noen der.
For jeg er så stolt og ville så gjerne dele den umiddelbare gleden med noen..

Men sola skinner, jeg tar en selfie, rusler litt rundt og kikker mot målseilet
Og der ser jeg en gutt på 13 år i oransje t-skjorte spurte i mål
Det er gutten min!
Han har aldri løpt 5 kilometer i hele sitt liv
Men nå ville han være med på løpsfesten sammen med mammaen sin

HURRA VI KLARTE DET!



Da kunne vi gå og motta medaljene våre, nyte stemningen. ta vinnerbilder,
gå rundt og motta reklame fra bodene og nyte sola og være stolte av oss selv!

Så treffer jeg en som HADDE vært der for å heie på meg. Jeg hadde bare ikke sett henne
Og vi fikk en prat likevel, jeg fikk en klem av en herlig dame
- og så kunne min sønn og jeg fornøyd gå for å finne ett sted å spise

Det endte  med  pizza på Peppes, snop på Kiwi og en deilig avslappende lørdagskveld hjemme til slutt:-)




 

#trening #halvmaraton #bergencitymaraton #bergen #løpeglede #løpsrapport 

Bla bla bla og klage klage klage..hva med litt lykke?

Jeg leste litt gjennom det jeg har skrevet her til nå
Tok på meg "StrengeRIna Hatten"
Og dette er det jeg tenker:

Hva er det med denne dama på denne bloggen
Jeg lese og leser og det er bare ord ord ord
"bla bla bla..klage klage klage
stakkars meg..bla bla bla.."
Ingen har det skrekkelig hele tiden vel?

Det er bare det, kjære strenge Rina
Det er lettere å skrive på de vonde dagene
De glade dagene vil jeg ikke tenke så mye
Da vil jeg bare være ute

Men nå kommer det ett lykkelig innlegg!

Lørdag våknet jeg til at det snødde..
Hva gir du meg? Vi vil IKKE ha snø 23 april
Du er 4 måneder på etterskudd, moder natur  :-) Lille julaften hadde vi jublet over hvitdekte grener..
En liten lørdag i slutten av april..not so mutch..
-Men å gå en tur tidlig lørdag morgen i april, mens bakken er hvit og sola skinner..
Viste seg faktisk å være nesten magisk...
Så takk likevel, rampete april.
Det er jo litt gøy å bli overrasket sånn også da! 





 

I helgen var jeg på hyttetur
Sammen med de to av de  besteste bestevennene i hele verden
(nok en ting å være glad for.. Jeg føler at jeg har så mange bestevenner at
det er vanskelig å si at 2 er de beste... 
Hvor rik er ikke jeg?? ) 

Sola skinte, vinden blåste, maten var nydelig og praten gikk
Vi satt ute og pratet, vi satt inne og pratet, vi gikk tur og pratet
Vi spilte spill
JEG VANT
Jeg ble litt solbrent og jeg ble mett. Veldig mett!

Hytta, eller naustet, var nydelig.
Jeg er så glad for at min fine venninne har ett sånt fint sted
Og "mannen i hytta" hadde snekret noen fantastiske møbler helt selv
Jeg ble imponert.
-men husket jeg å ta bilde av de?-nei..

Men sjekk ut den utsikten da... Vi kunne faktisk se helt til verdens ende... 

I går kveld var jeg på tur med 12 småspeidere
Sola skinte og verden var magisk
Jeg hadde nesten ikke nok øyne og ører til å høre alt de hadde å si..
-til å se alt de hadde å vise meg..
Vi gikk litt på en grusvei... Det var litt kjeedelig..
Så kom vi inn i en skog..
Den skogen var både en trollskog, spøkelseskog og til og med en Indiana Jones skog
En av guttene kunne teleportere seg faktisk.. og rett som det var hadde han teleportert seg foran meg
(jeg måtte bare akkurat lukke øynene litt mens han gjorde det..)
Vi hoppet fra sten til sten i en elv med litt lite vann
Vi tok en pause og spiste kjeks og drakk saft
Jeg fikk høre mange flotte historier og det var mange som fant flotte pinner som bare MÅTTE være med hjem..
Og i andre enden av turen stod foreldre med biler og ventet da vi kom tilbake..





Lørdag skal jeg løpe halvmaraton i Bergen
Jeg løp for første gang i fjor. Da var målet å klare å jogge hele veien uten å gå
Det klarte jeg. (nesten..jeg gikk bittelitt i en syykt tung bakke på slutten der.Med brostein.
Men så stod det en fotograf der, så da måtte jeg jo løpe igjen likevel..)
I år er målet en tid. En tid langt foran det klokka sa i fjor
Jeg har løpt og løpt og løpt dette året, så det tror jeg skal gå bra

Jeg tror vennene mine er litt lei av å se løpeoppdateringene mine...
Men jeg har funnet en løpegruppe på Facebook..
Det er blitt min nye "running family"
Der er alle glade for alle løpeposter. 
Der heier de på alle, uansett om man løper 5km på 50 minutter eller ett kvarter...
Folk fra hele verden løper og løper og heier på hverandre!
Når jeg legger meg kan jeg se en fra Australia som nettopp har løpt 5km morgentur i nydelig høstvær
-når jeg står opp kan jeg se en amerikaner som må legge ut en liten post før han legger seg..

Når jeg løper. Da har jeg det bra :-) 







Jeg har 4 fantastiske flotte kule barn!
De gir meg glede i livet
I år er det mange milepæler, med 3 avgangselever
En er russ
En skal begynne på videregående
En skal begynne på ungdomskolen
En skal ut på nye eventyr

Og jeg bare : HÆ?? Jeg ble liksom nettopp mamma for første gang...
Og nå er minstemann snart ferdig med barneskolen?

De dagene jeg lurer på om jeg ikke får til noen ting..
Kan jeg se på de flotte ungene mine og vite:
Du har gjort en god jobb der, iallfall!

Ingen er lykkelige hele tiden
Ingen har det bare trist hele tiden

Så selv om jeg vil sette litt lys mot skyggesidene av livet her,
og alle lysglimt må betales med skygge, så ..
ooops.. sorry
Det var lykke i dag.
Bare lykke!
Sorry

Ute skinner sola

Gå ut og gjør noe som gjør deg lykkelig! 




 

Derfor er jeg speiderleder

Jeg kommer syklende hjem fra jobb en tirsdag ettermiddag
Det regner og i løpet av de 12km hjem er jeg blitt blåst sidelengs, baklengs og fremlengs
Det surkler godt i joggeskoene og drypper fra håret.
Fingrene er valne og følelsesløse 

Endelig kan jeg komme inn i varmen å tørke opp litt.
Etter å ha tørket opp, fått varmen og tørre klær på 
-og litt middag i kroppen, kikker jeg opp på klokken
Ok, om 30 minutter må jeg ut igjen..
Ute pøser det fortsatt ned.. og jeg er akkurat blitt tørr og varm
Det er ingenting inni meg som ønsker å gå ut nå!

Men jeg vet det:
Det er ikke noe å tenke på
Det er bare å pakke seg inn igjen, ull, støvler, regntøy
Tørre hanske og sekk på ryggen
Opp på  sykkelen igjen
Heldigvis er det bare 4km denne gangen

Når jeg triller sykkelen de siste hundre meterne inn på parkeringsplassen hører jeg:
-Der kommer Rina
Straks er jeg omringet av en gjeng 8-10 åringer som prater i munnen på hverandre
-hvorfor sykler du?
-Hva skal vi gjøre i dag?
-Jeg har sett på lappen at det er tenkedag, hva er det?
-skal vi lage noe å drikke
-Sånn lås som du har har pappa også

Jeg kjenner gleden sprer seg i magen mens jeg prøver å svare alle så godt jeg kan
-jeg sykler fordi jeg ikke har bil også er det miljøvennlig å sykle
-I dag skal vi lære om speidere fra alle land, det er det som er tenkedag
-Det kan hende vi skal koke noe i dag ja, har du husket kopp?
-Ah, pappaen din er heldig, som har like kul lås på sykkelen som meg.. :-)

Noen foreldre står hist og pist, de andre lederne står klare med sekkene sine
Noen barn har løpt ut på den plassen de ikke har lov å være..
*På med strengestemmen*
-HEI! Kom inn derfra, der kan det være farlig!

Oppstilling, alle på rekke. Hvor mange er det i dag da?
1- 2 3 4... 19 stykker
Da kan vi gå
-ja, du kan få gå først sammen med meg, så kan vi bytte når vi går ned
På rekke og rad går vi fra parkeringsplassen opp i skogen
En buktende slange på 19 barn og noen voksne
De som går nærmest har så mye å fortelle
-jeg hører med ett øre, har ett øye fremover og ett bakover
-Gå pent. Det kommer bil. Inntil kanten
Så flott, I dag er dere flinke!
Alle med refleksvester og hodelykt
Når vi tar av fra veien og kommer i skogen er det ikke gatelys lenger 
Da er det bra vi har hodelykt

Heldigvis er det ikke biler heller her
Så nå slipper de "løs" og de kjappeste springer fort foran meg.

Plutselig er vi midt i naturen
Rundt oss er det mørkt, det eneste lyset er det vi lager selv, med lyktene våre
Og det som kommer fra bålet vi har tent
Det regner, men vi er tørre inni regntøyet vårt.



Jeg kjenner igjen denne roen når jeg er i mørket der med bålet og ungene
-og de andre voksne

Noe smelter inni meg når han som er litt redd tar hånden min på vei ned igjen
-når hun som alltid er så pratsom prater hull i hodet på meg
-og jeg ser han også, som står bakerst og ikke kommer bort til meg
Da kommer jeg til han og ser på pinnen han har spikket med den fine kniven han fikk til jul
Så blunke jeg litt til henne som knekker den 5. fyrstikken i forsøket på å tenne ett bål
-sånn skjer med meg av og til også, hvisker jeg. Vi må bare prøve igjen!

Neste gang skal vi overnatte der ute
I gapahuken
I skogen
I gnistrende kuldegrader med bare en gapahuk over hodet.

Vi går opp i skogen når det snart er leggetid
VI koker kakao og popper popcorn over bålet
-Det ble litt svart... også hadde vi glemt salt..
Men det gjør ikke noe, det meste er godt her oppe i skogen
Soveposer rulles ut og liggeunderlag plasseres
Av med støvler, på med lue, ull og votter
15 barn ned i soveposer fulle av popcorn og kakao med snopeposen i hånden
-ja, vi er ikke så nøye på tannpussen i dag, den kan dere ta i morgen



Jeg ser han som, ifølge moren, helst ikke ville bli med siden faren ikke kunne
-han ligger der midt mellom 2 kamerater og har ikke tid til å svare meg når jeg spør om det går bra
Ingen er trøtte, ingen kommer antagelig til å sovne på leenge..
Men så synger vi en sang, leser ett eventyr og sier at nå er det natt!
-Så er det stille

Over 20 barn sover som stener i hver sin sovepose, ute, nesten under åpen himmel 



VI voksne setter oss rundt bålet, med litt snop og litt varmt i kroppen

Og der jeg sitter i roen, oppe i skogen, rundt bålet med bare stjernene over oss
Og pludrer om det ene og det andre med de andre flotte lederne
-vet jeg det

Det er DERFOR jeg er speiderleder

For å finne roen i skogen, i mørket og stjernene
For å se at Hans koser seg på sin første overnatting uten mamma eller pappa
For å leie Emil ned den mørke stien
For å beundre den fine kniven Marlene fikk til jul
For å se hver uke at noen mestrer noe de ikke har kunnet før
For å kjenne gleden når det kommer en flokk barn løpende mot meg når jeg kommer syklende

For at jeg etterhvert har gitt over 100 barn gleden av å klare selv, lære,
bli glad i naturen og overnatte uten foreldre for første gang i livet

Og for alt det disse ungene gir tilbake til meg!



 

#Speider #speiderleder #friluftsliv #småspeidere #mestring #barn #frivillighetsarbeid #glede 

Full utrykning på grunn av ett telys

 

 

http://www.ba.no/telys-forte-til-full-utrykning/s/5-8-249432

 

 

Denne artikkelen stod i Bergensavisen her om dagen
Og AKKURAT sånn er det å ha ptsd, komplekst posttreumatisk stressl

Varslingssystemet i hjernen jobber på høygear, på overtid
Det sender ut varsler i hytt og pine, når de oppdager noe som kan minne om noe farlig

En stemme, ett bilde, en mann som ligner
noe jeg ikke aner hva er..
fordi når det skjedde var jeg for liten til å huske
-eller for redd 
Alt kan føre til full utrykning av frykten

Og fornuften, den skjønner ingenting
For når disse tingene, de som er grunnen til alt, skjedde
-Da var fornuften skrudd av. Den lå og sov...

Forbindelsen mellom fornuften og varsleren er skrudd av 
Den er borte

Det er nemlig dette urinstinktet vårt som varsler
Dette instinktet som får deg til å løpe når du møter en bjørn.
-uten å analysere så mye først..

Mitt varslingssystem er bare blitt litt overivrig
Nettopp fordi det i så mange år var så mye som faktisk var farlig
Hele tiden!

Så det nytter ikke å VITE at ting ikke er farlig lenger
Det nytter ikke å si: 
"Ta deg sammen"
"bare fortell deg selv at det ikke er farlig lenger""
"prøv nå å komme over det der"
"Fortsett livet og glem det som skjedde"

For forbindelsen mellom den delen av hjernen som forstår det
Og den delen av hjernen som starter brannalarmen
FInnes ikke!

Og det finnes ingen medisiner som kan få den til å funke
Men med masse arbeid, masse masse tid og tålmodighet
Så kan man lage nye stier, lage små veier 

Så etterhvert vil kanskje varsleren roe seg ned 
Men enn så lenge..

Er det hver dag full utrykning pga ett telys... 

 

#ptsd  

Min jul i bilder

Så er det januar og ett nytt år.
Jeg er ikke så veldig glad i nye år
Jeg er ikke så veldig fan av januar
Mest fordi jeg er så glad i julen.
Lys og røde duker, nisser og juletre
Og roen.
Julefreden er ikke til å kimse av
Jeg ender i en liten boble av julelykke
Og så
BÆNG
Banker januar på døra

Som de fleste andre er jeg blakk
Ikke bare litt blakk
men blakk blakk
Sånn; lurer på om jeg har råd til en first prise kneipp og en pakke spagettiblakk

Men med januar kommer hverdag
Og med hverdag kommer rutiner
Jeg trenger rutiner
Jeg trenger å komme meg i seng om kvelden og opp om morgenen
Jeg har hatt fri fra "holde meg frisk" jobben litt for lenge nå
Så det er jo bra med hverdag også

Men først vil jeg vise dere litt fra julen min :-)

Julaften var ungene hos faren.
Jeg feiret sammen med 2 andre damer
1 jeg kjente og en jeg ikke kjente kom hjem til meg
Ett spennende og vellykket prosjekt.
Det store "julaftenfølelsen" manglet, men en absolutt koselig kveld

Sent på kvelden komme største datter hjem
1.juledag kom yngste sønn hjem igjen
3. juledag kom de 2 siste hit og vi hadde "vår" julaften

I romjulen kom det venner på besøk, så jeg fikk da vist frem julehuset mitt
(så har man liksom ikke vasket og ryddet helt forgjeves...)

Eldstemann, som har flyttet for seg selv, var her i 3 hele dager.
Vi hadde full julaften den ene dagen.
Dagen etter var det spille spill og spise rester
Fordelen med å utsette julaften var at vi fikk julesnø :-)
Så en kveld var vi ute alle 4 for å ake og lage snømenn
En merkelig følelse når det var 5 varmegrader og vi svettet i snøen
(Ja, vi hadde kledd oss for vinter vi da....)

Yngstegutten og jeg hadde også i år laget ett bygg til verdens største pepperkakeby i Bergen
Så i romjulen fikk jeg han og eldstedatter med meg for å se på byen
Er du noen gang i Bergen i løpet av en advent/jul, anbefales denne byen ett besøk!
Det er så magisk å gå der.
Vi pleier å gå i romjulen, da er det stille og lettere å få den gode følslsen
Etter litt leting fant vi speiderleiren vår.
Veldig gøy å ha vært med på å lage noe så magisk! 

Nyttårsaften forsvant de 2 eldste til hver sin fest.
Jeg og de 2 yngste dro til noen venner og feiret
Vi var 4 voksne og 8 barn som hadde en veldig kjekk kveld med god mat, spill og raketter

Jeg gravde dypt i godteskålen hele uka, men jeg klarte da å trene litt også.

Her en liten bildekavalkade for de som er interessert :-) 

 

Juletreet ble, tradisjonen tro, pyntet på lille julaften :-) 



Vanligvis har vi grøt med mandel på dagen på julaften. Siden ungene ikke var 
her den dagen, tyvstartet vi litt og hadde det søndagen før. (Det måtte jo også
passe med at storebror hadde fri. For en som jobber i lekebutikk er det ikke 
mange av de dagene i desember..)


Rett før jul ble det ett lite julebad i en elv i nærheten.
Og er det julebad må man jo ha nisseluen på :-) 

På selveste julaften ble det tid til en løpetur også. 
I kraftig vind og regn var nissemor ute og løp. Alle jeg møtte fikk en 
"God Jul" og smilte så pent tilbake til den gale løpedama..






Julaften ble det skålt i champagne med en ny og en "gammel" venn

3. juledag var det duket for nok en julaften i vårt hus

Yay, vinter og snø :-) Det varte ca 3 dager, moro så lenge det varte!

A

Alle var med ut å bygge snømenn

Jeg og guttene lagde en snødame. Lillebror mente at storebror la litt vel mye
sjel i å få de puppene bra nok... :-) 

Jentene lagde denne tøffe karen!

Opp som en løve og ned som en fell...  Vi spilte risk. Jeg var de gule. Jammen bra
jeg rakk å ta bilde mens jeg fremdeles var en stor krigsherre som kontrollerte hele
Europa og halve Asia. Etter det gikk det bare nedover..jeg kjempet til siste mann
men måtte forlate spillet som førstemann.. hulk!


Gøy å finne sitt eget bygg i verdens største pepperkakeby

Siden jeg er speiderleder og sønnen er speider måtte det jo bli 
Pepperkakespeiderleir... Bordet vårt hadde knekt, men når vi var der hadde de
tross alt vært på leir i over en måned, så man må regne med litt svinn..

Nest siste dagen i 2015 var vi 6 stykker som hadde nyttårsbad i elven.
Vannet holdt 2 grader og som seg hør og bør måtte det bades med glitter i håret
og det ble servert champagne etter badet :-) 

Ikke feil med litt champagne kl 11 på formiddagen etter ett bad
i 2 graders vann sånn på tampen av året :-) 





Så var det nyttårsaften og vertinnen hadde dekket ett flott bord. Vi hadde
blant annet raclett :-) 

Jeg elsker å pynte meg og nyttårsaften er jo en fin tid å finne frem finkjolen!

Velkommen nye år :-) 




Det nye året ble innviet med en løpetur. Best å holde på de gode tradisjonene! 

 

Og så er 2016 vel i gang.
Jeg håper dere får ett fint år, med flere gode dager enn onde.

Og skulle det butte på, så husk at det kommer en dag i morgen. Og en dag etter det.. og enda en..
Det er aldri for sent å få en bra dag, selv om det kan virke sånn noen ganger!

 

#julen2015 #godtnyttår #trening #isbad #isbading #familie #pepperkakeby #pepperkakebyenibergen #snø #snømann #snødame 

 





Julenostalgi

Så er det jul igjen
Vi er kommet til de rolige juledagene
Der hvor vi kan senke skuldrene og grave dypt nedi sjokoladeskålen

Julen er tiden for tradisjoner
"samme måte som i fjor"
-og året før der og året før der og året før der...

Lille julaften pynter jeg huset
Da finner jeg frem juletrepynt og all den andre julepynten

Og minnene fra alle tidligere juler velter frem i meg
Det er en bittersøt opplevelse
Noen minner er gode
Mens noen minner ikke er så veldig gode
For julen er som alle andre tider på året
Det skjer både fine og triste ting da også

Det første vi gjør er å pynte juletreet.
"Regelen" er at mamma tar på lys og glitter
Så kan ungene ta på resten av juletrepynten akkurat der de vil

Men "ungene" er blitt ganske så store...
Så i år var det krympet til en lillebror på 12 som fortsatt var helt med
og en storesøster på 18 som pliktskyldigst satt på noen kurver her og der

I år ville 12-åringen legge på glitteret
Han begynner å legge de i bølger rundt treet
Men det er så feil!
Glitteret skal henge nedover, fra toppen
Så tar mamma vekk glitteret han har lagt på og retter
Så blir han lei seg og setter seg i sofaen mens mamma retter
Så er vi litt lei oss og litt triste begge to
og julestemningen fløy ut vinduet mens vi ikke helt vet hvordan vi skal rette opp i det!

For var det så viktig det med glitteret?
-det var visst det:
Jeg visste det ikke helt selv, men når han la glitteret i bølger rundt juletreet
Kjente jeg en enorm klo legge seg rundt hjertet mitt
Lungene sluttet å virke, vil ikke trekke seg sammen å gi meg luft
Hodet hadde sluttet å tenke..
Kroppen overtok, fjernet de bølgende glitteret og la det i remser
Fra toppen og ned, fra toppen og ned, fra toppen og ned
-Sånn skal det være, da kan jeg puste igjen.

 

Etterpå må jeg tenke
Mens lillebor satt i sofaen og så på tv
Mens treet stod midt på gulvet med bare lys og glitter som gikk nedover
Mens vi begge lurte på hvordan vi skulle hente inn julegleden

Da måtte jeg tenke
Tenke tilbake, hva var det kroppen min husket som ikke jeg husket?
Kroppen husket første julaften den hadde feiret der juleglitteret hang i bølger rundt treet
Kroppen husket at det ikke var en god jul
Det hadde vært en vond jul.
Den første i rekken av mange bittersøte juler
Kroppen husket noen som var sint for hver minste ting
Kroppen husket en som satt oppe hele natten og svidde hånden på en tent sigarett
-fordi vi hadde vært på en bydefest og en av mine barndomsvenner hadde sagt:
"pass godt på Rina, hun er en flott jente!"
Kroppen hadde husket knyttneven som knuste brillene mine fordi jeg hadde snakket med en
tidligere klassekamerat da vi var en tur på byen på "drikkedagsnatta"
(ja, det var den gangen jeg var så "klossete" og "skled på isen" så brillene knuste det..) 
Kroppen husker de rare blikkene, alvorspraten til mamma og pappa som ville meg godt og
advarte meg om hva jeg hadde begitt meg ut på..

Kroppen husket  denne julen
Den første av mange juler
-som var hyggelige, men skumle
Hvor jeg var glad for jul, julegaver og mat
Men alltid var redd for reaksjonene av gaven jeg hadde kjøpt.
-ble den godtatt, eller hadde jeg kjøpt feil i år også?
Klemte jeg svogeren min litt for lenge?
Og glemte jeg å tørke av kinnet etter den klemmen?
Snakket jeg for høyt, for lenge? For mye? Eller med feil person?
Minner om at jeg snek meg ut på kjøkkenet og helte ut halve vinflasken
Minner av meg, en unge, to unger, tre unger og til slutt fire unger
Som snek oss rundt og lurte på hvordan humøret var når han en gang stod opp

Kroppen husket at starten på akkurat denne julen
Den første av mange
-Var ett juletre med glitter i bølger rundt treet..
Så kroppen kunne ikke annet enn å si fra
Og reagere
og endre glitteret

Men hvordan sier man det til en nesten ungdom, men fortsatt barn?
Hvordan reparerer man den ødelagte julegleden?

Det er bare å finne frem limet
Det er bare å fortelle at noen tradisjoner er viktige
Noen tradisjoner betyr så mye at det må følges
Man kan ikke fortelle alt, men nok
Til at julegnisten ble tent igjen og vi kunne fortsette å pynte juletreet

Jeg kunne ta opp julekulen jeg kjøpte da jeg var i syden rett før min første jul alene
- den gir bare trygge minner
jeg tar opp juleelefanten Lasse lagde i barnehagen da han var 3
Tanken på Lasse som en glad 3-åring med gave til mamma er ett godt minne

Det er det slik i disse juletider
At det er ikke alle juleminner vi vil huske
Men de er jo en del av livet
Og i julen så har de en egen evne til å strømme på
Overveldende.

Antagelig fordi det var den tiden da alle skulle være snille
Som så alt for ofte endte med at noen var enda skumlere enn ellers

De siste 9 julene har jeg ryddet litt for hvert år
Jeg har fjernet noe som gav bare dårlige minner
Lagt til mye som jeg jeg har spunnet bare nye, gode minner rundt
Og noen ting, som både har gode og vonde minner, har jeg pusset og
gnidd på den gode delen slik at det er de som skinner klarest!

 

Jeg har tatt tilbake julen
Jeg har laget gode minner og nye tradisjoner
Men av og til husker kroppen
Av og til kan jeg ikke skur av

Når julegleden flyr ut vinduet
Når alt føles knust og borte
Når du lurer på hvordan du kan reparere det
Så viser det seg at det er mulig

Det er bare å godta at noe må være sånn
Noe kan vi ikke forandre i år
Kanskje neste år?

Sånn er det med julen
De kommer flytende alle minnene
De gode og de dårlige

Det er bare å svømme med
La seg overvelde av sorg og glede
La tårene renne og latteren trille

Vi kan ikke være lykkelige hele tiden
Ikke i julen en gang

Men vi kan gjøre det beste ut av det

 

Alene eller ensom?

6 dager til jul
6 dager til julaften

Den dagen som er familiens dag
Den dagen hvor alle som ikke har familie rundt seg
Føler ekstra på at de er ensomme

De som ikke har noen de kan feire denne dagen med
-den tomme plassen ved bordet ved siden av din
føles liksom enda tommere på julaften
-Fordi alle forventer at man skal ha familie denne dagen

Det er så mye fokus på at ingen skal være alene i julen
At vi glemmer at det kan være helt ok å være alene også!

Det er faktisk ikke alle som savner familie eller venner på julaften
-Det er helt ok å være alene.
Også på en dag hvor "alle" er sammen med noen 

Etter at jeg ble sånn "annenhvermamma"
-har jeg hatt noen julaftener hvor jeg har vært alene

Første gangen var det bittelitt skummelt
Men det var en deilig dag
Jeg koste meg i mitt eget selskap
Jeg lagde meg mat
tok meg ett glass vin
Hørte på fin musikk og leste bøker

Mamma hadde sendt meg flere små gaver 
Disse åpnet jeg en og en utover kvelden

Jeg nøt det stille julekvelden og julenatten

Det beste jeg vet er slike helligdager
Ingen forventninger, ingen stress, ingen forventninger
Bare meg, julepyntet hus og god mat

Så når 2 år gikk og jeg igjen var uten barn på julaften
- gledet jeg meg veldig på forhånd
Jeg husker roen den julaftenen gav meg
Jeg så frem til en fin kveld med meg selv, god mat, juletanker og en liten pakke

-Men for de rundt meg var det ikke greit at jeg skulle være alene julaften!
Jeg fikk telefoner og meldinger
Folk så på meg med triste øyne og smilte sørgmodig når jeg sa jeg skulle være alene
-Når jeg sa jeg VILLE være alene..
Noen ble nesten sinte på meg...
Jeg ble invitert hjem til flere venner

MEN JEG VILLE VÆRE ALENE!!

Jeg ønsket ikke å feire julaften med andre mennesker
Jeg husker den roen juleften alene gav meg.

Jeg var alene den julaftenen også
Og for meg var det en deilig kveld

For de rundt meg, burde jeg hatt det skrekkelig

Det verste ved å være alene julaften
er ikke å være alene
Det er at alle andre synes det er så ille
Det er at jeg måtte forsvare det valget jeg tok!

Jeg skjønner at mange synes det er trist å være alene denne dagen
Jeg skjønner at for de som ikke har noe valg
-så føles det ensomt

Ingen burde være ensomme
hverken 14 oktober eller 24 desember...

Men jeg tenker at det er forskjell på å være alene og ensom
Noen er ensomme og savner noen å være sammen med

Men man kan fint være alene og trives med det!

Jeg er jo ikke ensom
jeg har tross alt barn og familie
- som alltid har kommet litt senere i julen!

Men i den voldsomme
*Ingen må være alene på julaften*
Så er det heller ikke LOV..
Selv om man altså gjerne vil

Så om du vet om noen som skal være alene på julaften
Er det en god tanke om du inviterer de hjem til deg
Men svarer de "nei takk"
- så er det fint om du tror det

For det er forskjell på å være alene og ensom 

Hva ønsker du deg til jul?

Jeg blir forskrekket når jeg hører at så mange mennesker ikke ønsker seg NOE til jul..
For det de har lyst på kan de bare kjøpe seg...

Selv ønsker jeg meg
-Joggesko, for de jeg løper med nå har masse hull. Og det èr litt ubehagelig å jogge når tærne stikker ut..
- pannebånd, for det er litt kaldt på ørene når jeg sykler til jobb
- kjøkkenredskaper og en kjele
- en ordentlig hodelykt så jeg kan se speiderbarna mine skikkelig når  vi er oppe i skogen
- hudkrem og deodoranter..

For det trenger jeg og jeg kan ikke bare kjøpe meg dette når jeg vil

Men jeg kan jo ønske meg det til jul :-)

Det er ikke synd på meg
Jeg har det viktigste tross alt

-jeg har ett hus jeg kan bo i, varme jeg kan sette på
Jeg har 4 skjønne barn som gjør livet verdt å leve
Jeg kan spise meg mett hver dag selv om jeg ikke alltid kan spise akkurat det jeg har lyst på
Jeg kan kjenne gleden ved å faktisk ønske meg noe...

For det er litt trist også..
Når man aldri trenger å ønske seg NOE?? 

Sånn tenker jeg da... en onsdag i desember mens været er grått og jeg gleder meg til jul :-)
og håper jeg får noe jeg ønsker meg og trenger :-)

 

 

Ha en fin adventsdag

 

 

Hvor mange glass tåler barnet ditt?

Åh, du søte juletid
Snart er det jul
Da skal vi kose oss
Masse god mat, kaker, snop
Og DRIKKE

Når vi skal kose oss må vi jo ha litt ekstra å drikke
Rødvin og hvitvin og akevitt og øl og litt likør..
En cognac til kaffen og en drink til pakkene

For vi har full kontroll
Vi drikke bare ett glass her og der
VI er jo ikke FULLE
For julen er barnas høytid
Tross alt

Og det er klart vi skal kose oss
Det har vi faktisk fortjent!
Vi har brukt hele desember
Ja, gjerne november med
På kalendergaver, juleavslutninger, nissegrøt, nisseballett, 
julegrantenning, julefrokost i barnehagen, luciatog klokka veldig tidlig
Julehandle alle de gavene ungene kan ønske seg, 
Vi har hugget tre, vasket golv, pusset sølv (ok ,kanskje ikke det...)
og strøket alle juledukene..
Vi har skaffet mandel til grøten, marsipangris til premie, 
julehefter, julesnop og juleklær med nye fine strømper og sko
Vi har lagt oss sent og stått opp tidlig
Nå er det jul
Nå skal vi slenge bena på bordet og kose oss

 

 

 

For vi skal faktisk ikke drikke oss fulle
Selvfølgelig ikke
Ungene er jo der
Vi skal bare ha en øl og litt vin til maten
Akevitt til ribba og en cognac til kaffen
Og en liten øl eller drink mens vi pakker opp gavene

Vi har full kontroll
Vi merker at vi slapper av bare, det roer seg litt
Vi blir faktisk mer tålmodig når ungene krangler om hvem som skal åpne pakken først
Når storesøster søler all brusen utover den nyvaskede juleduken
-og lillebror bare får ulende blinkende leker som skal prøves med en gang

Vi tar bare akkurat det vi tåler.
Bare akkurat sånn at vi kjenner juleroen senker seg
Og at vi har kontroll
Vi snøvler ikke
Vi sjangler ikke 
Vi kan føre en samtale
Selvfølgelig!
Vi er faktisk voksne mennesker som bare skal kose oss litt!
Og det fortjener vi!

Men har du tenkt på hvor mange glass ungene dine tåler?
Hvor mange glass som skal til før de merker at mamma er annerledes?
-Lenge før du kjenner at det suser litt i hodet
har lillebror merket at pappa ikke er som han pleier..
Selv om du ikke snøvler når du snakker
Kjenner storesøster på seg at det er noe rart med mamma.

Det skal ikke så veldig mange glass til før mamma og pappa ikke er som de pleier

Og når mamma og pappa ikke er som de pleier,
Så kjennes det ganske utrygt ut.

Tro meg. Det gjør det!

Men  kanskje har du ikke små barn
Men ganske store barn
DA trenger du jo ikke tenke så mye på hvor mye du drikker?
Kanskje ungene dine er ungdommer?
Kanskje de har vært på fest og drukket seg full selv?
Da må de jo tåle at mamma og pappa drikker seg litt brisen?

Da skal jeg fortelle deg en historie fra da jeg var ungdom
Vi var en gjeng på..tja, 17 - 19 år tenker jeg
Vi hadde alle vært både på fest og vært fulle
Det var ikke noe fremmed for oss

Denne juledagen var vi samlet hos en venn av oss
Så kom faren hans hjem fra juleselskap
-og han var ikke edru akkurat...
Han var ikke ubehagelig, ikke sint eller ekkel
Han klarte såvidt å holde seg på bena og gå inn døra
Han kom seg inn og vi stod ute og flirte.

Først spøkte og lo vi litt, var litt tøffe
Men så var det en i gjengen som sa:
"egentlig synes jeg det er ganske ekkelt når jeg ser pappa full"
og den ene etter den andre av oss ungdommer som stod der nikket samtykkende
-Ingen av oss likte å se foreldrene våre fulle
Og vi var store, over 18 de fleste!

Vi tålte heller ikke at foreldrene våre tok så mange glass.

Jeg sier ikke at du ikke fortjener å kose deg
Jeg sier ikke at du ikke skal ta ett glass til maten
Jeg bare ber deg tenke litt på:

Hvor mange glass tåler barnet ditt?

 

-Dette innlegget er skrevet etter inspirasjon fra facebooksiden https://www.facebook.com/avogtil/?fref=ts og kampanjen fra i fjor http://avogtil.no/hvor-mange-glass-taler-barnet-ditt-2/

-og egne erfaringer som både barn og voksen ved å  kjenner uroen stige i magen i takt med at innholdet i flasken synker selv om ingen hverken snøvlet eller sjanglet.

En begynnelse

Velkommen til bloggen min.

Jeg er en dame som er glad i å skrive.
De stakkars facebookvennene mine blir pepret med til dels lange betraktninger om livet og andre ting
På tilbakemeldingene tror jeg at mange av de liker det
Mange ber meg skrive mer, lage blogg, gi ut bok og bli rik :-)

Så nå gjør jeg det.
Lager blogg
Om meg
Om livet mitt
Litt om hvordan den morsomme hverdagen er
Litt om hvordan den utfordrende hverdagen er

Jeg jobber 30%
I Nav
I tillegg til å jobbe i Nav, får jeg resten av livsoppholdelsen min derfra..

Det har alltid vært ganske vanskelig å leve synes jeg
Livet har kastet litt mer mot meg enn jeg kunne ønske
Så noen har gitt meg en diagnose
Den heter PTSD, kompleks type
Bloggen kommer nok til å handle litt om det
Du kan google det hvis du vil vite hva det dreier seg om..

Men jeg er her fortsatt
Jeg lever og puster og smiler og har gode stunder
Den tiden som har vært har formet meg til den jeg er nå

Jeg lærer å innse mine begrensninger
Men jeg er ikke svak
Jeg har mange tunge stunder
Men jeg tror jeg fremstår som en med mye godt humør
Jeg er en omsorgsfull mamma
Jeg er en engasjert speiderleder for 8-10 åringer
Jeg elsker å løpe
..jeg løper og løper...
Jeg bader i iskaldt vann
Jeg tror jeg er en god venn
Men noen ganger er livet nok og da er jeg ikke så sosial
Heldigvis har jeg fine venner
Fine fine venner som ikke blir borte selv om jeg trekker meg tilbake i min lille boble av og til

Dette er meg
En del av meg
Etter hvert kommer det nok mer :-) 

Jeg har ett annet innlegg i tankene
Fingrene spretter å få de ut.
Men jeg måtte begynne her tenkte jeg
Måtte starte med å si hvem jeg er.

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » August 2017 » Juni 2017
hits